HØNS PÅ BUSSTUR! 11. oktober 2008

Akkurat denne dagen var det fult på bussen. Selvfølgelig var det det. Min uflaks som alltid.

For på bussholdeplassen står det en rekke ufordragelige tyggegummislafsende fjortiser som hyler av latter hver gang noen sier “fis”.

Hallo! Jeg er verken interessert i å se tyggisklysene deres i de halvåpne munnene deres og høre hvor flinke dere er til å tygge, eller forsåvidt høre noe om været. Akkurat nå vil jeg bare på den bussen og komme meg avgårde.

Men tilslutt; det absolutte marerittet inntreffer idet ca. 40 middelaldrene gamle damer på 60-70 år, som har sluppet ut av murene og skal på ekskursjonstur kommer gående mot MIN buss.

Dermed er det tid for å finne seg en plass i denne møkkakjerra som hadde trengt en oppussing for lenge siden. Den perfekte plassen finnes ikke på bussen, for du kommer aldri langt nok unna de tyggende fjortisene, de gamle damene som suger på et kamferdrops og lukter sure strømpebukser, de gamle mennene som smatter på gebisset eller hun som kjenner sjåføren og høylydt gjør hele bussen oppmerksom på dette.

Da jeg gikk ombord i bussen såg jeg allerede svette perlene på bussjåførens panne. Om de var positivt eller negativt ladet vet jeg ikke. Men regner med at han var rimelig opphisset av alle disse hønsene som hadde pyntet seg i sin fineste stas, og badet i gammel parfyme. Tydligvis var leopardmønster in igjen. Tror disse damene var inspirert av Roberto Cavallis H&M kolleksjon.

Bussen var fra før overfull, av resterende gamlinger som skulle delta på treffet. De hadde ikke bestilt noen ekstra buss, så det ble rimelig fult kan du si. De fylte opp alle plassene, så vi som tar bussen daglig på jobb måtte stå. 16 stk for å være presis, måtte stå den time lange veien denne dagen.
I følge reglene er det bare 2 ståplasser. :-O Så hva med resten?

Over høytaler anlegget preiker bussjåføren, en traust gammel mann, om at det var viktig å ha på seg sikkerhetsseler. Hva med oss som står som sild i tønner? Neida, de får tviholde seg fast og håpe på det beste. Videre forteller han om kaffe automaten helt fremmerst i bussen, samt dagens aviser til utlån. Ikke kom jeg meg fram for å ta itak disse fasilitetene bussjåføren kunne tilby. Ikke bakover heller for den saks skyld. Så da står jeg der da, hører på "klukk klukk klukk"

To gamle damer ved siden av meg, var svært misfornøyde. De stod halvveis i trappen ved døren og klaget høylytt på altfor sjeldne avganger og mangel på seter når bussen først kom.

Det var varmt og klamt i bussen. Nesen min kunne kjenne hva selv bussjåføren hadde spist til midag dagen før.

Ei av sjefs bertene for de gamle, går frem og tar mikrofonen. Hun kniser og ler i et par minutter og lirer av seg noen fjåsete setninger vi liksom skal le av. Til slutt kommer da det jeg lenge har fryktet, sangen som barna elsker, som eldre synes er sjarmerende og foreldrene trekker på smilebåndet av; EN BUSSJÅFØR EN BUSSJÅFØR DET ER EN MANN MED GODT HUMMMMMØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØRR!

Jeg sto og stirret hønsene i senk og blikket mitt truet om alvorlig fjærplukking om de sa noe mer. Jeg var allerede små sur og lei. Jeg åpnet jakken litt og smilte sursøtt til de to rett foran meg, og tenkte stille; 'klukk klukk'.

Ikke så rart at det er hull i osonlaget spør du meg!!

Landsskytterstevnet 2007 Steinkjer

Natten halter jeg meg igjennom. Våkner med gjevne mellomrom. Vann drikkes titt og ofte. Våkner så i 5 tiden, og føler meg tom for vann igjen. Hiver innpå et par slurker og legger meg til for å sove

Godt innpakket i dyna mi våkner jeg plutselig til et inferno av bråk, smell, hyling og spetakkel utenfor vinduet mitt. Strekker på meg, og drar dyna tettere oppunder halsen, mens øynene glippet i dagslyset som sivet inn på soverommet.

Bråket dirret i kroppen og mens jeg myste ut av vinduet, såg jeg naboen i full gang med å få kontroll på noen unger mens han pakket våpen og utstyr inn i bilen. Jeg var jo på Landsskytterstevnet...hadde glemt av det et lite øyeblikk, mens jeg prøvde å komme til meg selv etter gårdagens og nattens strabasser. Alkohol ble konsumert og motorikken ble verre og verre. Noen svake minner av at jeg kastet meg på dansegulvet og danset fletta av de fleste dukket opp.

Plutselig våkner en heftig konstruksjon til live i magen min og det syres og males. Jeg kjenner krampen i spiserøret, mens gugga er på vei oppover. En desperat kamp etter å finne klærne mine er igang og det fyker blader og klær veggimellom. Jeg finner de riktige plaggene og kaster dem på meg og spurter man så best jeg kan over gangen til doen. Mamma roper nedenfra: "Vi drar straks på skytebanen, kommer du eller?"

I skrivende stund er LS over for denne gang, og det er synd. Jeg kjenner abstinensene allerede her jeg sitter.
Jeg VIL tilbake, der kruttrøyken river meg i nesa, der jeg blir våt og kald og må krysse beina i fortvilelse over at jeg mååååå på do, men kan ikke forlate standplass av ren spenning og nysgjerrighet. Fyllesjuk, mens jeg gulper lunken kaffe og stekte vafler, spiser kalde pølser og cola.

Tillat meg å si:
Fy faen! Dette er livet folkens.