Husbygging

Vi var ute på byggeplassen idag og "besøkte" huset vårt. Fikk tatt et par bilder også. Her er fasaden fra sjøsiden. Gleder meg slik til å flytte, men samtidig er jeg litt stressa. Så mye som skal ordnes i gamle huset før salget.

På fremsiden her, foran den doble verandadøra har jeg planlagt platting, eviggrønne planter og et ute-kjøkken. Leter litt etter inspirasjon, selv om jeg nesten vet hvordan jeg vil ha det. Gjelder bare å overbevise mannen, 

nok en gang...

Status per. idag: Litt forsinket på innvendig bygging, begynt å legge takstein 

og skal begynne på isolering av tak og gulv mandag.  

Reality TV på høyt plan

For en stund tilbake kom jeg i snakk med en søt gammel mann, med litt store påstander.
Denne mannen hadde sett på Grey´s Anatomy på tvn, og han var overasket over hvor flink disse kirurgene/menneskene/skuespillerne var til å operere. Han fortalte om da dr. Burke ble skutt. Og at han var så imponert over at de greide å lappe han sammen igjen. Det samme om den fergekatastrofen. "Tragiske greier! Tenk på alle de som døde eller ble skadet."

Jeg prøvde å fortelle ham at det bare var på film, og at de ikke opererte på rett.
Dette fnyste han bare av. "Selvfølgelig opererer de på rett. Jeg ser jo at de skjærer i mannen" sier´n. Og jeg så øynene rullet oppgitt bakover i hodet.

Gang på gang fortalte jeg at det bare var på film, og at det ikke skjer på rett.
Dette tvilte han sterk på, og forklarte meg at det er dette som kalles reality tv.

Hvis jeg kjenner etter, så hikster jeg litt enda etter å ha sett de på tvn... Nå VET jeg at Grey's Anatomy er såpe-såpe-såpe, og ikke reality som han her påstår. Men det hindrer meg tydligvis ikke i å bli rørt inn til margen. 

Drosjeturen

Dette skjedde da jeg skulle ta taxi hjem, etter en fuktig natt på byen for noen år tilbake.

Går mot holdeplassen for taxi. Plutselig ser jeg en. Så jeg prøver å holde stø kurs mot bilen. Setter meg inn, og retter meg opp i setet og smiler høfflig til den trauste karen som sitter i fører setet. Jeg sier "god kveld", og han svarer høfflig, god kveld tilbake.
Så starter taxameteret.

Deretter... stillhet.... Han venter sikkert på at jeg skal fortelle hvor han skal kjøre, men ingenting skjer... Det HAR skjedd før, men da har jeg sagt hvor jeg skal etter kort tid, men denne gangen tenkte jeg at jeg skulle vente å se hvor lang tid jeg greier å holde stillheten.  10 sekunder går, 25 sekunder, jeg venter i hele 1 minutt og 45 sekunder før jeg sier. "Åh ja..eh..jeg skal til..." etterfulgt av adressen. Greide ikkje å holde meg lengre.

Det er egentlig ganske logisk, og ganske opplagt at når man setter seg inn i en drosje, så kan det være greit å fortelle drosjesjåføren hvor man skal? Du forteller jo kelneren på en resturant hva du ønsker å spise også. Men av og til er det litt morsomt å terge på seg en drosjesjåfør.

Ja, ferden gikk no da.
Så når han parkerer utenfor huset mitt, er jeg klar for å betale. Prisen kom på underkant av 200 kroner. Ganske så bedugget, tar jeg opp to 500-lapper og stikker bort til sjåføren. Så smiler jeg søtt, og sier "Behold resten du." Jeg hadde ikkje sett at det var 500-lapper jeg hadde gitt han. Uansett, så ser han bare forundret på meg, og gir meg pengene tilbake: "Nei, behold de selv du."
"Nei, hvorfor det?" sier jeg og skyver de pent tilbake. Trudde det bare var snakk om småpenger.

Etter litt frem og tilbake, merker jeg faktisk at det er snakk om mer enn 2 hundrelapper han holder.  Så jeg knabber til meg resten av pengene, smiler og sier: "Ok, hvis du sier det så".
Går ut av bilen, ikkje akkurat så veldig stødig. Drosjmannen henger ut av vinduet: "Trenger du hjelp?" "Nei" sier jeg, rett før jeg ramler så lang jeg er... (LES: det VAR glatt ute)

Vet ikkje om jeg skal fortelle noe mer. Uansett, så kom jeg meg hel inn, uten noen form for hjelp.
Er jeg ikkje stor jente kanskje?

Mandags morgen

Jo var mandags morgen det skjedde...

Hva skjer på mandags morgen?

Jo, da skal jeg være på jobb.

Men var jeg egentlig det?

Nei.... 

Hvorfor var jeg ikke på jobb?

Jeg hadde forsovet meg...

Jeg ligger der i senga mi. Blinkende lys fra transportbilene utenfra slipper inn vinduet og lyser på mitt sovende ansikt. I det fjerne høres en irriterende piping. Jeg tar meg selv i å lure på hvor den kommer fra, der jeg ligger halvt sovende og drømmer herlig.

Pipingen fortsetter. Herregud, for en irriterende lyd. Jeg tenker at jeg skal kaldkvele de som lager disse lydene. Strekker på meg så lang jeg er, mens jeg gnir søvnen ut av øynene og tenker..."Mmmmmm, herlig og sove lenge." Men så er det egentlig noe som ikke stemmer helt. Also ordene; "sove" og "lenge" i samme setning. Så går det opp for meg. 

Inni meg skriker jeg av mine fulle lungers kraft. "SHIT! Faen for svarte snøvlende snabel! ...!!" Stuper opp av senga og inn på badet. Det er ikke deilig å bråvåkne en halvtime etter skjema og innse at katastrofen er et faktum.

Jeg tar opp mobiltelefonen, trykker på knappen slik at alarmen stopper og ser på klokkeslettet som vises på forsiden av telefonen. Jeg leser tallet 04.00. Tilstanden min går sakte over fra halvdøs til mer våken tilstand og jeg kjenner etter at kroppen min lever et lite øyeblikk. Tenkemaskinen min begynte sakte å fungere...

Denne dagen har vært tung. Noen husker det sikkert. Jeg var heilt borte vekk i hodet mitt. Skjønte ikke et kvekk av det folk sa eller skulle prøve å forklare meg. Ordet: "Hæææ??" var et velbrukt ord denne dagen. Men sånn går det når man slår av vekkeklokka og legger seg til å sove igjen i én og samme bevisstløse bevegelse. 

Å gå til gynekolog

Å gå til gynekolog er for de fleste kvinner en selsom, lite positiv og kjip opplevelse. Og jeg er intet unntak denne gangen heller.

Det hender en skjelden gang at vi kvinner må gå til ett profesjonelt underlivsmenneske, også kalt gynekolog. Jeg måtte til en slik, den gangen jeg fant ut at jeg var gravid med lillemor. Jeg gruet meg veldig, men tok motet til meg og troppet opp på kontoret hennes. Jeg hadde hatt denne legen siden jeg var lita jente. Så jeg kjente henne fra før av. Legen min var ei traust dame, som familien hadde brukt i alle år.

Mange av disse gynekologene er av det motsatte kjønn. Uten at det spiller noen rolle for oss der vi ligger med beina godt spredt til begge sider og ett kaldt spekulatum langt opp plassert der stålredskaper ikke bør være. Men min gynekolog var altså en kvinne, og jeg var førnøyd med det. Slik hadde det alltid vært, og skulle være i fremtiden også.

”Du kan kle av deg bak forhenget”, sier en søt, ung lege assistent. I et knøttlite krypinn i hjørnet står jeg, og prøver å vikle av meg klærne nedentil. Det er ganske kaldt på kontoret hennes, så jeg fryser litt der jeg begynner å kle av meg buksen. Så tar jeg av meg trusen, og selv om jeg har genser på føler jeg meg naken. Det er da jeg kommer til det evige dilemmaet; skal jeg ta av meg strømpene også…..?? Jeg velger å beholde dem på, så er jeg liksom litt mer påkledd. Prøver å snu meg i det lille krypinnet, men det er så bitte knøtt lite så det er klin umulig.
Lyset er drepende hvitt, og på en liten, hvit plaststol setter jeg meg ned, mens jeg venter på årets bøddel.

”Vær så god frøken” sier en varm, MASKULIN sexy stemme på andre side av forhenget. Det er da ikke min gamle, gode gynekolog. Panikken er total. Hva skjer?? Det er rett før jeg kler på meg klærne mine igjen. Hva skal jeg gjøre?? tenker jeg mens jeg tvinner tommlene mine i vill panikk. Sekundene går... stillhet. Alt man kan høre er hjertet mitt hamre i kapp med de klaprende tennene mine. Minuttene går...stillhet... "Går alt bra der bak?" sier stemmen igjen.

Jeg kikker forvirra rundt hjørnet fra mitt ørlille krypinn, og ser verdens yngste og vakreste gynekologsjarmør bak det enorme skrivebordet.

”Høh” stønner jeg. Med bluse, genser og nakent underliv, håndveska i ene hånda og den andre som prøver å skjule – ja, musa, kommer jeg luskende frem på gulvet. "Alt går fint." stutrer jeg fram med en hes stemme.

Hvorfor kunne "faen i )%¤(/¤#/#” ingen ha sagt det på forhånd da. Jeg har altså grua meg i en måned, og her står jeg naken fra navelen og ned med den teite håndveska foran verdens nest største sukkertøy av en mann! Jeg burde ha grua meg dobbelt så mye! Hvis det hadde åpnet seg et sort hull i gulvet akkurat da, hadde jeg gledelig hoppet ned i det, for å slippe denne pinlige stunden. Alt som viste seg foran meg på gulvet var stolen. Den digre fryktede stolen, med alle metall dingsene på.

Tripp-trapp-opp-hopp-snu-og-vend! En gyn-stol er faktisk en halvmeter opp i lufta. Små, trange og alt for mange trappetrinn. Mens jeg prøvde å komme meg opp i stolen, tenkte jeg på hva gynekologen tenkte mens han såg meg prøve å kave meg opp... hmmm. Det var sikkert ikke noe pent syn. Klumsete Monica, kravende opp i stolen med rumpa bar. Uff... Jeg får frysninger enda av tanken.

Det finnes ikke noe mer usexy enn en gyn-stol! Da jeg endelig har klatra oppi, snu og vend – lagt meg ned, og prøvd å slappet av litt – så får jeg høre: ”Ake deg litt lengre frem med stumpen – enda lenger fram – ikke nok…” Mens jeg aker meg fram og tilbake på den fordømrade benken, ryker alt papiret under. Så løfter sjarmøren høyre bein til øst og det andre til vest.

Så der ligger jeg, naken og skrevende. Føler meg liten. Legen ser på meg og sier ”bare slapp helt av”, før han trekker på seg gummihanskene og begynner å romestere med allskens instrumenter. De aller fleste kvinner vet jo at det ikke er spesielt enkelt å slappe av i en slik situasjon.
Der ligger man og tviholder i håndveska – og først da starter den virkelige moroa….

Moroa med spekulum og rektum og tum og tum og alt annet som klirrer på fatet. Det er bare å knipe igjen, feste blikket i taket og tenke på hva man skal ha til middag senere på dagen.
Legen går i gang med sine undersøkelser og så sier han plutselig: ”Jammen her ser det jo flott ut Monica!”

Jeg løfter hodet og ser litt måpende på ham. Hørte jeg det jeg hørte? Det ser flott ut…??!!
”Ikke bry deg om utsikten, konsentrer deg heller om jobben” svarer jeg kjapt og legger meg ned igjen. Legen smiler, og rister bare litt oppgitt på hodet.

Videre snakker vi om graviditet og barn.
Så tar han frem en ultralyd dings, og begynner å lete etter noe bitte lite barn inne i magen min. Jeg ser ingen ting siden han har snudd skjermen.

Legen blir stille. Jeg kjenner jeg begyner å bli nervøs.
"Oj!" sier´n... "Hva er det?" sier jeg. Han svarer ikke med det første, men begynner isteden å telle: "En, to, tre.... herregud!! FIRE!!" Roper han nærmest ut... Det er rett før jeg besvimer der jeg ligger med beina hver vei. "FIRE?? Fire babyer?" jeg såg det for meg. Mange små Monica-babyer kravlende rundt omkring. Rett før panikken tar meg igjen, sier legen "Slapp av, jeg bare tuller med deg! Det er bare en."

"Puhh...." 

Sitatstafett

Dette er da en sitatstafett, som jeg fikk fra snuppa mi Anita

Sitatet er fra Nora (4 år) ved frokostbordet:

"Smøret er kun til for å lime pålegget på skiva!"

Jeg sender utfordringen videre til Marita med bloggen http://famstadsnes.blogspot.com/

og Idun med bloggen http://idun-lager-et-hjem.blogspot.com/

Lykke til!!

"Good things come when you are ready for them"

Denne lappen har jeg sett nesten hver dag i et år nå...

"Good things come when you are ready for them"

Når jeg har hatt en dårlig dag har jeg sett på denne lappen og humøret har alltid steget et par hakk. 

En dag blir det min dag også! Hvorfor skulle det ikke det?

Og kanskje det nye året starter med noen gode ting? Hvertfall er dette den siste dagen min i gammel jobb, før jeg starter med blanke ark i Securitas som vekter. Tror det blir bra jeg. Skal hvertfall bli godt med noen nye inntrykk og ikke minst; glade mennesker. Man kan ikke legge skjul på at tilstanden på Vestnes det siste året ikke alltid har vært noe å juble over... Men slik er det vel bare når arbeidsplasser legges ned eller flyttes. 

Uansett, godt nytt år. Den dagen du er klar for det, skjer det gode ting hos deg også.

De ser søte, små og uskyldige ut...

Søstrene Monica, Malin og Elisabeth - De ser søte, små og uskyldige ut, men skinnet bedrar.
Mens Monica og Elisabeth var lys og blåøyd, med langt blondt hår. Var Malin høyere, mørkere og blåøyd. Man spøkte fremdeles om at Malin, var postmannen sitt verk. De var totalt forskjellige, selv om noen til slutt påsto å finne en eller annen likhet mellom dem.


Selv om de er søsken, var de gode venninner. De viste det meste om hverandre. Hemmelighetene som ingen andre visste om, men også alle de små uskyldige som de skjulte for foreldrene sine. Vennskapet deres var sterkt fra første stund, -de hadde samme interesser, samme smak, samme humor, samme hobbyer, samme bakgrunn. De kunne fortelle ALT til hverandre, -de kunne le seg halvt ihjel av noe som ingen andre forsto noe av, de kunne gråte sammen, rase, kjefte, le og tøyse, de kunne løse hele verdens problemer på ei natt.


Kjærestene som etterhvert dukket opp fikk finne seg i å komme på andreplass i perioder, samtidig som de betrodde hverandre alt om den nye flammen, spurte hverandre om råd, gråt og søkte trøst om det var nødvendig.


Når de bodde hjemme hos foreldrene sine var det som oftest Malin og Elisabeth som fikk gjennomgå. Monica, ja hun var jo uskyldigheten selv. Det var hverfall det de trodde. Malin og Elisabeth tok skylden av det meste Monica gjorde. Og det var ikke akkurat frivillig fra deres side. Med en gang moren påpekte noen rampestreker, var var Monica snar med å sette opp dådyr øynene sine og si: "Men mamma da, du tror vel ikke at jeg kan finne på å gjøre noe slikt?!" Ja, dermed fikk de skylden igjen. Og Monica kunne komme ustraffet fra det.
Til og med den dag idag er det slik. Monica er foreldrenes lille "gullunge". Og ja, de to andre er familiens ramp. Men det de ikke vet er at Monica, er vel så ille og har gjort mye ugang hun også. Men det får bli hennes lille hemmelighet.


"Så søt du er, så uskyldig..." Foreldrene så på Monica med hodet på skakke, betraktet henne med stolthet i blikket. "Jeg er ikke det, er ikke..." Monica smilte, mens svarene kom bak lukkede lepper. "Så uskyldig og snill...." De la hånden sin over hennes, såg på henne med snille øyne. De skulle bare visst... Monica rynket på nesen, kjente gløden tentes i øynene, og sjarmen slo seg på autopilot. Hun lo på innsiden. "Herregud, dere skulle bare ha vist. Jeg er en ramp, en ulv i fåreklær med lure smil og med en djevel på lur med rampestreker i skapet. Vi får se hva dere gjør når dere oppdager det...."