fredag 23. april 2010

Jeg kløtsjer som en gudinne og husker å skifte gir når bilen gråter



Nå har jeg endelig lært meg å kjøre bil. Ganske så bra i mine øyne, 
men husets herre påpekte nå en dag at jeg bruker alt for mye diesel når jeg kjører...
For mye? Kan man bruke mindre? Joda, det var vist noe som het å kjøre økonomisk. 

Da jeg sa at det hadde jeg aldri hørt om, rullet øynene hans bak i hodet og så ristet han på hodet. 
"Jo, nå skal du høre lille venn..."

Jeg som akkurat har lært meg å gire skikkelig. Før brukte jeg å gire etter turtelleren på bilen! Min kjørelærer prøvde forgjeves å lære meg til å lytte til motoren, men måtte gi opp! Så hver gang turtelleren gikk over et visst tall, girte jeg! Dette trikset brukte jeg til lenge etter at lappen var i havn.

Og nå har jeg fått enda noen tall jeg skal passe på. Føler at jeg ser mer på de tallene som kommer opp inne i bilen, enn på selve veien. Klarer jeg å holde meg nede på 5-10 ett eller annet må det vel være bra?

Tildigere eskapader i den dingsen med fire hjul har hatt følgende resultater:

Kjørelæreren min har skreket "Men for guds skyld Monica! KLØTSJ!!!!!" Det så ut som om små blodårer skulle hoppe ut av pannen hans. Det skal kanskje for syns skyld nevnes at jeg på dette tidspunktet hadde konsekvent glemt å kløtsje når jeg skiftet gir... Girkassen ga fra seg lyder av en slik art, at hadde det vært en hund ville du ikke nærmet deg den for alt i verden.

Pappa´n min har også grepet tak i rattet ved flere anledninger. Engang da vi kjørte rundt om kring på Kortgarden rev han i rattet og bilen sto godt nede i grøfta med nesen først. 
Pappa: "Nå kommer det en sving og sving…sving…SVING!!!"
Monica mens vi lå i grøfta: "Ok ok!! Den kom litt brått på!"
Pappa: "Litt brått på? Jeg advarte jo deg!"

Og så har husets herre bedt meg om å kikke meg over skulderen (noe med dødsoner) når jeg skal skifte fil. Kikke over skulderen! Er han spinnvill? Hvem skal kikke på veien da! 

Og sist men ikke minst:
På oppkjøringsdagen min var jeg selvfølgelig dritnervøs! Med testimelappen godt plantet i hjernebarken startet jeg min oppkjøring. Ved siden av meg satt en traust kar med et ark i fanget. Jeg vridde om nøkkelen og startet bilen, rygget meg ut og startet vår hasardiøse ferd. Etter en time med kjøring og på vei tilbake til min gamle kjøreskolelærer og Biltilsynet kræsjet jeg den splitter nye kjøreskolebilen.
Kjøreskolelæreren min som satt igjen på Biltilsynet og drakk kaffe viste ingenting om det dramaet som utspannt seg på parkeringsplassen utenfor. Han var fremdeles hysterisk over en liten ny bulk fra en tidligere time. 

onsdag 14. april 2010

JULEBORD

Jeg leste nettopp et gammelt innlegg jeg hadde skrevet, og tenkte jeg skulle publisere det på bloggen min også. 


Kanskje en smule forsinket og fortelle om fjorårets julebordssesong... på godt og vondt.

Kvelden, eller tidligere på dagen satt jeg slik.
I min egen trance, mens jeg mumlet på disse sentningene om om om igjen:
"Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal IKKE gjøre noe dumt!"
Men måtte til slutt gi opp; Nei hvem er det jeg prøver å lure...jeg gjør ALLTID noe dumt, og nå er det julebord atpåtil! Godtok den avgjørelsen, krysset fingrene for en vellykket kveld, og med et håp om å tørre å møte på jobb mandags morgen, tok på meg finstasen, og nippet til en drink sammen med noen kollegar før en skulle møte resten av gjengen ute.

Jeg syns at ingenting gir så god julestemning som å samles i et koselig lokale over et godt julemåltid med litt godt i glasset. Sosial ro, fin musikk, god stemning og harmoni. Kos og selskapelighet. Godt humør. Fint kledt. Det er i alle fall slik det burde vært.

Erfaringen tilsvarer ofte det motsatte. Jeg bruker ikke de fineste klærne på julebordet. Klær er ikke godkjent for julebord, hvis en ikke kan svi klissete hull i den med asken fra en sigarett. Og for mine mannlige kolleger: Juleslips med nissemotiv er også bra, men dropp slipsnål. Den mister du uansett.
Vi fant sitteplassene våre. Sunnmøringene for seg selv og moldensere for seg selv på to separate bord. Klasseskillet opprett holdes selv om man har forlatt kontoret. Maten kom på bordet. Skal jeg være folkelig blant de folkelige, må jeg "act the part". Jeg tror jeg smakte, eller drakk av alle typer som blir servert servert ved bordet. Øl, vin, akevitt, drinker og likører. Vannglasset trengte jeg ikke lengre. En teori er at vi nordmenn ikke eier kustus over oss selv når noe er gratis. Spise og drikke så mye man vil. Yay! Drikke til vi mister all kontroll, for det er gratis, det er gratis, tralalla lalla lalla la. Men vi gnine sunnmøringer er vel kanskje slik. Beklager hvis jeg tramper på noen nå.

Etter middag, og et par turer på toalettet ble det ryddet til dansegulv.
Danseløvene skulle få vise sine tillærte moves.
Julebordsmusikken var ræva. Slik er det alltid, men sånn er det bare. Det er loven.

Selv om jeg er den jenta jeg er, holdt jeg meg unna dansegulvet denne kvelden. Å bli sett syngene på "Living next door to Alice" vil jeg ikke ha på meg. Derfor sto jeg på sidelinjen og så på. Den som sier at man aldri blir lei av å se femtiåringer brøle "ALICE?!?? WHO THE FUCK IS ALICE??" mens de ler og slår seg på knærne, må ha vært både døv og blind. Grusomt.
Jeg ble bydd opp noen ganger også. Men takket nei. Å jokke seg inntil kroppen min er IKKE et bra sjekketriks, og noen god måte å by opp til dans på.

Mens jeg sto slik å såg på mine kollegaer, funderte jeg ofte på om det var et er lov å tafse på sjefens bryster, uavhengig av kjønn? Om man kunne kysse på hvem man ville? Og om dette var kvelden til å spørre om lønnsførhøyelse etter noen bongfinansierte drinker? Tydligvis. Man er på julebord. ALT er lov.

Men for å si det slik, jeg klarte meg utrolig bra.
Jeg var absolutt ikke til bry til andre, og sjefen sjemtes ikke over meg mandagsmorgen da ting begynte å demre, og flash backs over løse episoder fra fredagsnatta kom rullende innover seg.

Takk for superfestlig julebord!
Husk, det kommer alltid en hverdag etter et julebord.

onsdag 7. april 2010

Ferdig tapetsering!!

Oline Sofie sitt rom.
Nora Emilie sitt rom.
Soverommet vårt.
TV-kroken på stua.
Utsiketen fra stuevinduet.
Verandaen 2.etg.

mandag 5. april 2010

Mannebein

Ok, jeg må bare krype til korset å innrømme det.
Jeg har faktisk en lyte. Kanskje to også. I alle fall, kan jeg fortelle om den ene. Er ikke helt sikker på hva jeg skal kalle det. Kanskje det heller er en fobi, men jeg hater mannebein, altså føttene på mannfolk, spesielt tærne. Tær er ekkelt. Uansett kjønn, alder og utseende på eieren av tærene. Men det er spesiellt hvis de sitter på en mann.

Nesten alle har dem, i minst to utgaver. Æsj, sier jeg og tenker på svette bein og sure tær. Smak og behag er forskjellig (men ikke så forskjellig)! Så der har dere det.

Pappa´n min vet å utnytte dette. På det groveste også. Litt stygt gjort syns jeg. Hvis vi krangler, eller han terger meg. Ender det som regel at han tar av seg på beina, og stikker et svett mannebein opp i ansiktet mitt. Det får som regel slutt på samtalen... Bahh...