JULEBORD

Jeg leste nettopp et gammelt innlegg jeg hadde skrevet, og tenkte jeg skulle publisere det på bloggen min også. 


Kanskje en smule forsinket og fortelle om fjorårets julebordssesong... på godt og vondt.

Kvelden, eller tidligere på dagen satt jeg slik.
I min egen trance, mens jeg mumlet på disse sentningene om om om igjen:
"Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal IKKE gjøre noe dumt!"
Men måtte til slutt gi opp; Nei hvem er det jeg prøver å lure...jeg gjør ALLTID noe dumt, og nå er det julebord atpåtil! Godtok den avgjørelsen, krysset fingrene for en vellykket kveld, og med et håp om å tørre å møte på jobb mandags morgen, tok på meg finstasen, og nippet til en drink sammen med noen kollegar før en skulle møte resten av gjengen ute.

Jeg syns at ingenting gir så god julestemning som å samles i et koselig lokale over et godt julemåltid med litt godt i glasset. Sosial ro, fin musikk, god stemning og harmoni. Kos og selskapelighet. Godt humør. Fint kledt. Det er i alle fall slik det burde vært.

Erfaringen tilsvarer ofte det motsatte. Jeg bruker ikke de fineste klærne på julebordet. Klær er ikke godkjent for julebord, hvis en ikke kan svi klissete hull i den med asken fra en sigarett. Og for mine mannlige kolleger: Juleslips med nissemotiv er også bra, men dropp slipsnål. Den mister du uansett.
Vi fant sitteplassene våre. Sunnmøringene for seg selv og moldensere for seg selv på to separate bord. Klasseskillet opprett holdes selv om man har forlatt kontoret. Maten kom på bordet. Skal jeg være folkelig blant de folkelige, må jeg "act the part". Jeg tror jeg smakte, eller drakk av alle typer som blir servert servert ved bordet. Øl, vin, akevitt, drinker og likører. Vannglasset trengte jeg ikke lengre. En teori er at vi nordmenn ikke eier kustus over oss selv når noe er gratis. Spise og drikke så mye man vil. Yay! Drikke til vi mister all kontroll, for det er gratis, det er gratis, tralalla lalla lalla la. Men vi gnine sunnmøringer er vel kanskje slik. Beklager hvis jeg tramper på noen nå.

Etter middag, og et par turer på toalettet ble det ryddet til dansegulv.
Danseløvene skulle få vise sine tillærte moves.
Julebordsmusikken var ræva. Slik er det alltid, men sånn er det bare. Det er loven.

Selv om jeg er den jenta jeg er, holdt jeg meg unna dansegulvet denne kvelden. Å bli sett syngene på "Living next door to Alice" vil jeg ikke ha på meg. Derfor sto jeg på sidelinjen og så på. Den som sier at man aldri blir lei av å se femtiåringer brøle "ALICE?!?? WHO THE FUCK IS ALICE??" mens de ler og slår seg på knærne, må ha vært både døv og blind. Grusomt.
Jeg ble bydd opp noen ganger også. Men takket nei. Å jokke seg inntil kroppen min er IKKE et bra sjekketriks, og noen god måte å by opp til dans på.

Mens jeg sto slik å såg på mine kollegaer, funderte jeg ofte på om det var et er lov å tafse på sjefens bryster, uavhengig av kjønn? Om man kunne kysse på hvem man ville? Og om dette var kvelden til å spørre om lønnsførhøyelse etter noen bongfinansierte drinker? Tydligvis. Man er på julebord. ALT er lov.

Men for å si det slik, jeg klarte meg utrolig bra.
Jeg var absolutt ikke til bry til andre, og sjefen sjemtes ikke over meg mandagsmorgen da ting begynte å demre, og flash backs over løse episoder fra fredagsnatta kom rullende innover seg.

Takk for superfestlig julebord!
Husk, det kommer alltid en hverdag etter et julebord.