De ser søte, små og uskyldige ut...

Søstrene Monica, Malin og Elisabeth - De ser søte, små og uskyldige ut, men skinnet bedrar.
Mens Monica og Elisabeth var lys og blåøyd, med langt blondt hår. Var Malin høyere, mørkere og blåøyd. Man spøkte fremdeles om at Malin, var postmannen sitt verk. De var totalt forskjellige, selv om noen til slutt påsto å finne en eller annen likhet mellom dem.


Selv om de er søsken, var de gode venninner. De viste det meste om hverandre. Hemmelighetene som ingen andre visste om, men også alle de små uskyldige som de skjulte for foreldrene sine. Vennskapet deres var sterkt fra første stund, -de hadde samme interesser, samme smak, samme humor, samme hobbyer, samme bakgrunn. De kunne fortelle ALT til hverandre, -de kunne le seg halvt ihjel av noe som ingen andre forsto noe av, de kunne gråte sammen, rase, kjefte, le og tøyse, de kunne løse hele verdens problemer på ei natt.


Kjærestene som etterhvert dukket opp fikk finne seg i å komme på andreplass i perioder, samtidig som de betrodde hverandre alt om den nye flammen, spurte hverandre om råd, gråt og søkte trøst om det var nødvendig.


Når de bodde hjemme hos foreldrene sine var det som oftest Malin og Elisabeth som fikk gjennomgå. Monica, ja hun var jo uskyldigheten selv. Det var hverfall det de trodde. Malin og Elisabeth tok skylden av det meste Monica gjorde. Og det var ikke akkurat frivillig fra deres side. Med en gang moren påpekte noen rampestreker, var var Monica snar med å sette opp dådyr øynene sine og si: "Men mamma da, du tror vel ikke at jeg kan finne på å gjøre noe slikt?!" Ja, dermed fikk de skylden igjen. Og Monica kunne komme ustraffet fra det.
Til og med den dag idag er det slik. Monica er foreldrenes lille "gullunge". Og ja, de to andre er familiens ramp. Men det de ikke vet er at Monica, er vel så ille og har gjort mye ugang hun også. Men det får bli hennes lille hemmelighet.


"Så søt du er, så uskyldig..." Foreldrene så på Monica med hodet på skakke, betraktet henne med stolthet i blikket. "Jeg er ikke det, er ikke..." Monica smilte, mens svarene kom bak lukkede lepper. "Så uskyldig og snill...." De la hånden sin over hennes, såg på henne med snille øyne. De skulle bare visst... Monica rynket på nesen, kjente gløden tentes i øynene, og sjarmen slo seg på autopilot. Hun lo på innsiden. "Herregud, dere skulle bare ha vist. Jeg er en ramp, en ulv i fåreklær med lure smil og med en djevel på lur med rampestreker i skapet. Vi får se hva dere gjør når dere oppdager det...."