Å gå til gynekolog

Å gå til gynekolog er for de fleste kvinner en selsom, lite positiv og kjip opplevelse. Og jeg er intet unntak denne gangen heller.

Det hender en skjelden gang at vi kvinner må gå til ett profesjonelt underlivsmenneske, også kalt gynekolog. Jeg måtte til en slik, den gangen jeg fant ut at jeg var gravid med lillemor. Jeg gruet meg veldig, men tok motet til meg og troppet opp på kontoret hennes. Jeg hadde hatt denne legen siden jeg var lita jente. Så jeg kjente henne fra før av. Legen min var ei traust dame, som familien hadde brukt i alle år.

Mange av disse gynekologene er av det motsatte kjønn. Uten at det spiller noen rolle for oss der vi ligger med beina godt spredt til begge sider og ett kaldt spekulatum langt opp plassert der stålredskaper ikke bør være. Men min gynekolog var altså en kvinne, og jeg var førnøyd med det. Slik hadde det alltid vært, og skulle være i fremtiden også.

”Du kan kle av deg bak forhenget”, sier en søt, ung lege assistent. I et knøttlite krypinn i hjørnet står jeg, og prøver å vikle av meg klærne nedentil. Det er ganske kaldt på kontoret hennes, så jeg fryser litt der jeg begynner å kle av meg buksen. Så tar jeg av meg trusen, og selv om jeg har genser på føler jeg meg naken. Det er da jeg kommer til det evige dilemmaet; skal jeg ta av meg strømpene også…..?? Jeg velger å beholde dem på, så er jeg liksom litt mer påkledd. Prøver å snu meg i det lille krypinnet, men det er så bitte knøtt lite så det er klin umulig.
Lyset er drepende hvitt, og på en liten, hvit plaststol setter jeg meg ned, mens jeg venter på årets bøddel.

”Vær så god frøken” sier en varm, MASKULIN sexy stemme på andre side av forhenget. Det er da ikke min gamle, gode gynekolog. Panikken er total. Hva skjer?? Det er rett før jeg kler på meg klærne mine igjen. Hva skal jeg gjøre?? tenker jeg mens jeg tvinner tommlene mine i vill panikk. Sekundene går... stillhet. Alt man kan høre er hjertet mitt hamre i kapp med de klaprende tennene mine. Minuttene går...stillhet... "Går alt bra der bak?" sier stemmen igjen.

Jeg kikker forvirra rundt hjørnet fra mitt ørlille krypinn, og ser verdens yngste og vakreste gynekologsjarmør bak det enorme skrivebordet.

”Høh” stønner jeg. Med bluse, genser og nakent underliv, håndveska i ene hånda og den andre som prøver å skjule – ja, musa, kommer jeg luskende frem på gulvet. "Alt går fint." stutrer jeg fram med en hes stemme.

Hvorfor kunne "faen i )%¤(/¤#/#” ingen ha sagt det på forhånd da. Jeg har altså grua meg i en måned, og her står jeg naken fra navelen og ned med den teite håndveska foran verdens nest største sukkertøy av en mann! Jeg burde ha grua meg dobbelt så mye! Hvis det hadde åpnet seg et sort hull i gulvet akkurat da, hadde jeg gledelig hoppet ned i det, for å slippe denne pinlige stunden. Alt som viste seg foran meg på gulvet var stolen. Den digre fryktede stolen, med alle metall dingsene på.

Tripp-trapp-opp-hopp-snu-og-vend! En gyn-stol er faktisk en halvmeter opp i lufta. Små, trange og alt for mange trappetrinn. Mens jeg prøvde å komme meg opp i stolen, tenkte jeg på hva gynekologen tenkte mens han såg meg prøve å kave meg opp... hmmm. Det var sikkert ikke noe pent syn. Klumsete Monica, kravende opp i stolen med rumpa bar. Uff... Jeg får frysninger enda av tanken.

Det finnes ikke noe mer usexy enn en gyn-stol! Da jeg endelig har klatra oppi, snu og vend – lagt meg ned, og prøvd å slappet av litt – så får jeg høre: ”Ake deg litt lengre frem med stumpen – enda lenger fram – ikke nok…” Mens jeg aker meg fram og tilbake på den fordømrade benken, ryker alt papiret under. Så løfter sjarmøren høyre bein til øst og det andre til vest.

Så der ligger jeg, naken og skrevende. Føler meg liten. Legen ser på meg og sier ”bare slapp helt av”, før han trekker på seg gummihanskene og begynner å romestere med allskens instrumenter. De aller fleste kvinner vet jo at det ikke er spesielt enkelt å slappe av i en slik situasjon.
Der ligger man og tviholder i håndveska – og først da starter den virkelige moroa….

Moroa med spekulum og rektum og tum og tum og alt annet som klirrer på fatet. Det er bare å knipe igjen, feste blikket i taket og tenke på hva man skal ha til middag senere på dagen.
Legen går i gang med sine undersøkelser og så sier han plutselig: ”Jammen her ser det jo flott ut Monica!”

Jeg løfter hodet og ser litt måpende på ham. Hørte jeg det jeg hørte? Det ser flott ut…??!!
”Ikke bry deg om utsikten, konsentrer deg heller om jobben” svarer jeg kjapt og legger meg ned igjen. Legen smiler, og rister bare litt oppgitt på hodet.

Videre snakker vi om graviditet og barn.
Så tar han frem en ultralyd dings, og begynner å lete etter noe bitte lite barn inne i magen min. Jeg ser ingen ting siden han har snudd skjermen.

Legen blir stille. Jeg kjenner jeg begyner å bli nervøs.
"Oj!" sier´n... "Hva er det?" sier jeg. Han svarer ikke med det første, men begynner isteden å telle: "En, to, tre.... herregud!! FIRE!!" Roper han nærmest ut... Det er rett før jeg besvimer der jeg ligger med beina hver vei. "FIRE?? Fire babyer?" jeg såg det for meg. Mange små Monica-babyer kravlende rundt omkring. Rett før panikken tar meg igjen, sier legen "Slapp av, jeg bare tuller med deg! Det er bare en."

"Puhh...."