Byggebilder

I dag var vi på byggeplassen. Lenge siden jeg hadde vært der nå, så tok med kameraet for å dokumentere litt.  Foreldrene mine var med også. Snille søte pappa hjelpte T i huset. Utrolig effektive og flinke de er! Mens jentene baket kake og boller hjemme, sparklet de nesten hele 1. etg. WOW! Da gjenstår det bare pussing, et nytt lag, ny omgang med pussing før det blir tapetsering og maling nede!

Så da er det ikke lenge igjen til et par store valg må tas. Hvilke farger skal man velge, hvilke fliser og flislegger skal man bruke? Sukk... jeg er litt stressa. LITT! 

Jeg forsto det måtte...

...være noe da jeg våknet av min egen hylende stemme. Bak lukkete øyner kunne jeg se en horrorfilm Hollywood verdig. Rullende ut av dyna ramlet jeg ned i et kaos av brukte sokker og undertøy fra i går. Å vokne med et slik brak er ikke godt. 

Nyttårsforsettene mine 2010

Nå er det nye året kommet godt igang. Året som vi kaller 2010 eller tjue-ti. Året som skal bli så bra. For det er nå vi har blanke ark. Det er nå vi skal smile, glemme det vonde, og se lyst på ting. På fremtiden!

Jeg er prinsipielt i mot nyttårsforsetter, av den enkle grunn at jeg aldri klarer å holde dem uansett. Alle pompøse og ambisjonsrike løfter holder jeg heller tilbake, slik at færrest mulig himler med øynene når de leser dette innlegget. 

Uansett, så er de her igjen. Like sikkert som det nå er februar og mandags ettermiddag. Jaja, nytt år, nye løfter... eller rettere sagt: Nytt år, gamle løfter... Prøver jo så godt jeg kan med de "vanlige" forsettene som å gå ned i vekt, trene mer, drikke mindre, spise sunnere og komme i form osv osv... Dette året gidder jeg ikke love meg selv å slanke meg, kutte ut godis, gå laaange turer i skog og mark eller å lese en bok i måneden mer.

Det jeg tenker på, er alle de nyttårsforsettene jeg hadde I FJOR, som det IKKE ble noe av... *grmpf* Og de er ikke akkurat er like "enkle".
Jeg har valgt å legge lista noe lavere enn alle andre. Here it goes; 


Offentliggjøring av mine nyttårsforsetter for dette året:
Nr 1: Følge mine egne ønsker, ta mine egne valg og være stolt av den jeg er.
Nr 2: Penger, penger og penger til overs på kontoen... Må prøve å vinne i lotto eller noe. Er bare en så jævli onkel Skrue som nyter synet av tallene på kontoutskriften. (riktignok penger som går til regninger...)
Nr 3: Makin' love in the handicap toilet
Nr 4: Jeg skal slutte å bestille klær når jeg ikke har penger.
Nr 5: Jeg skal være flink å betale ned på studielånet og huslånet mitt.
Nr 6: Bygge hus! (er godt igang allerede!)
Nr 7: Jeg skal slutte å filosofere når jeg har tatt meg en dram eller to ...
Nr 8: Skal slutte å sykle i full fart med tungen ut av munnen. (Ville kjenne hvordan det føltes med vind på tungen. Det var en herlig følelse helt til den dagen da jeg fikk en fullvoksen flue innerst på tungen, og svelget den i forfjamselsen. Bitter smak!)
Nr 9: Slappe av. JA faktsik slappe av. Ingen grunn til å drive rovdrift på seg selv. Jeg siterer Timbuktu. "Det kommer ordna sej, det gör det alltid"
Nr 10: Hoppe fra verandaen med paraply. (Inspirert fra en eller annen barnefilm.)
Nr 11: Slutte å slikke på metallgjenstander utendørs om vinteren. Fører til vanskelig valg som å vente til forbipasserende kommer til unnsetning eller å lide ved eventuell løsrivning.
Nr 12: Skal prøve å sy sammen en delt meitemark. Vil prøve meg som lege. Utrolig vanskelig og tidkrevende operasjon.
Nr 13: Slutte å ta på elektriske gjerder for å teste om de er på.
Nr 14: Jeg skal sette på en smertefull mine, banke hodet mot veggen og si: "Hold kjeft, faen, alle sammen bare hold kjeft!" i ei heis stappet full av folk.
Nr 15: Få meg ny jobb. (Done!)
Nr 16. Fortsatt inne i heisen: Stirr lenge på en person i heisen og utbryt hysterisk: "Du er en av dem!" og flytt deg til motsatt hjørne av heisen.

I det minste litt realistisk? 

Blogg-kua mi!

</)______
(oo) O o o ~~
(__)_____/
|| || || || 

Enhver blogg med respekt for seg selv bør ha med ei ku!

10 ting som gjør meg glad

Oppfordring fra Idun om å fortelle om ti ting som gjør meg glad. 
I det siste har livet smilt til meg, så det er mye jeg kan nevne. 


1. Kjæresten og jentene mine Nora Emilie og Oline Sofie
2. Å se det nye huset tar form ute på byggeplassen
3. Resten av familien min og gode venner
4. Morsomme kollegaer
5. Å se helt fremmede folk på gaten, ofte også fremmede for hverandre, være hyggelige og hjelpsomme mot hverandre.
6. Å treffe en kattepus på trappa som vil ha kos når man kommer hjem midt på natta. 
Og kan sitte sammen med den og se på stjernene og snakke om livet, til sola står opp.
7. Å se et eldre ektepar som ser ut som de kunne gjort hva som helst for hverandre...  
De holder hender og sender hverandre forelskede blikk.
8. Å få telefoner fra de som jeg er mest glad i! Mail, sms, besøk etc.
9. God mat og drikke
10. Se ut en morgen og se at det er sol.

Listen er lang, og jeg klarte ikke å slutte med nr. 10. Så her kommer et par ting til...

11. Å sitte på verandaen og døse i solsteken
12. Å tenke at livet mitt er blitt akkurat sånn som jeg vil ha det....
13. Tilbringe en hel dag på skytebanen, med kuler og krutt. 

Og de bloggedamene som jeg vil sende awarder videre til, og ønske en god uke er Veronica, Heimlaga og Anita

Min første spinning time!

Det hender ikke så sjeldent at jeg plutselig våkner. Som om jeg er i en slags trance, ser litt forvirret rundt meg og tenker "...What??!!". Og det er ikke fordi jeg ikke vet hvor jeg er. Neida. Det er mer fordi jeg lurer på hva i all verden det er som skjer inne i hodet mitt. Kan jo gi dere et lite eksempel her: Malin greide for noen år siden å dra med meg på spinning for første gang. Og det var etter en drøss spørsmål og masing i det uendelige. Jeg hadde tidligere satt meg på bakbeina. Jeg hadde IKKE tenkt meg på noe spinning time. Salen var helt full av alle slags mennesker. Instruktørens svette kropp, som hylte og ropte i takt med musikken, tynne mennesker, tykke, spreke, ikke fullt så spreke, jenter, gutter, Malin og meg så klart - Monica. Jeg og Malin fant oss en plass helt bakerst i hjørnet. Jeg ville ikke dumme meg ut på min første time, ved å stille meg fremst. Så dum er jeg ikke. Førsteinntrykket sier jo alt, sies det. De første 5 minuttene gikk greit. «Dette fikser jeg lett» tenkte jeg der jeg satt. Men plutselig plystrer instruktøren, gir tegn og får oss opp i stående stilling. Og ja, vi måtte selvfølgelig skru på mer tyngde på sykkelen vår. Det var da det begynte. Tankene at jeg skulle vært et helt annet sted en her. Ser opp på den store klokka som henger på veggen. 45 minutter igjen. «Hjelp, jeg har kommet til helvete!!». Minuttene går, og vi tråkker som gal på sykkelen. Endelig gir han tegn til at vi kan sette oss ned igjen."Hvordan går det?" sier han... «Supert!» hylte gjengen i kor, for å overdøve den duvende rå musikken. Jeg hylte ikke akkurat med. Hang mer over styret, grønn i ansiktet. Tror det var like før jeg måtte spy. Før jeg har greid å samle meg, gir han tegn på nytt. Shit, da er det på´n igjen. Videre, når vi pliktskyldig står igjen for å rense svetten av metallhestene våre, diskuterte vi hvor bra timen hadde vært. Joda, nikket enig jeg. Selv om jeg tenkte: «Faen, jeg VIL IKKE dette!» Selv om jeg er den jenta jeg er, skreik jeg faktisk ikke høyest eller gjorde noe nummer ut av meg på denne første spinning timen. Jeg kom, svettet, peste og stabbet meg ut igjen på stive bein og vondt i rumpa. "Aldri mer." mumlet jeg for meg selv. Men plutselig går instruktøren forbi, og smiler til meg. Og da mener jeg virkelig smiler. Ikke gliser sleskt og tror han er deilig - eller Guds gave til kvinnen, men virkelig smiler med øyne, munn og sjel! Utbruddet kommer like uventet på oss begge. Jeg har jo gitt uttrykk for at jeg aldri skal sette meg opp på den sykkelen igjen. Men plutselig er verden snudd oppned, og ordene presser seg ut. Nakne. «Bra time, kommer neste onsdag."

Telefonselgere

Jeg blir til tider oppringt av trivelige mennesker som har skaffet seg telefonnummeret mitt, fordi de har lyst til å prate med akkurat meg. Smigrende sier du? Telefonselgere sier jeg... Telefonselgere volder problemer for mange, også for meg. Mange selgere er veldig pågående, og forbrukerne utsettes for press til å ta impulsive kjøpsbeslutninger. Mange blir også overlumplet, og greier ikke å si nei, og sitter igjen med noe de egentlig ikke har lyst på. Telefonen på bordet foran meg plystrer en hysterisk melodi. Jeg slipper motvillig taket i det jeg holder på med og tar telefonen. Nå blir det sagt at om man ikke vil ha disse telefonene kan man reservere seg mot dette utyske. Vel det ble gjort og det har ikke hjulpet så meget. "Hallo?" "Har jeg kommet til Monica?" "Jada, det har du! "Hei, Monica. Dette er fra xxxxx. Har du anledning å høre litt om xxxxxx og vil skifte mobilabonnement?" 
Han skal ikke selge meg noe, han skal bare gi meg noe. Selvsagt uten bindingstid og annet dilldall. Etter dette begynte jeg å lure: Hvorfor ringer det så mange telefonselgere til meg? Jeg har da ikke råd til å kjøpe ting i tide og utide! Det er vel ikke bare jeg som til stadighet blir forstyrret av irriterende hyggelige og intensive telefonselgere. De j..lene som lokker med kostnadsfrie produkter som til slutt koster deg flere hundre kroner. Jeg merket meg at vi allerede var på fornavn og tenke at min naturlige sjarm måtte ha utviklet seg over natten. Det gikk styggfort i svingene. Nesten så det ikke var mulig å oppfatte hva han sa. "Unnskyld, jeg får ikke helt tak i hva du sier. En hvaffornoe...?" Nå har dette virkelig blitt en pest og en plage for meg. Før kunne jeg ta telefonen og vite at det var en jeg kjente, eller kanskje jeg faktisk fikk et godt tilbud som jeg ikke fikk igjen hver uke, mens nå om dagen tenker jeg med en gang "Faen, ikke nå igjen!". Jeg trenger ikke fantastiske tilbud dagen lang, og ikke gidder jeg å bytte mobilabonnement hver uke, eller strømleverandør en gang i måneden. Jeg betaler faktisk mye heller mange tusen kroner bare for å slippe disse telefonselgerne. Han snakker enda fortere. 
Plutselig sier han: "Monica, hva har du på deg?" 
Monica: "Hva har det med mobilabonnementet mitt å gjøre?" 
Telefonselger: "Ehhh, bare nysgjerrig..."
Alså, de skal liksom selge noe, og så skal de på død og liv ringe meg. Det er jo det ironiske ved å bruke tiden på meg. Som helt ny i arbeidslivet har man ikke normalt sett god råd, med fult opp av regninger til lånekassen...det sier seg selv. Jeg har nesten ikke råd til maten. Hvordan skal jeg da ha råd til alle disse fantastiske tilbudene som jeg ifølge telefonselgerne ikke kan si nei til. Jeg vet jo at de ikke vet hvem de ringer, men de kan i det minste bli flinkere til å ta hintet med en gang, fremfor å på død og liv skulle prøve å overtale meg. Telefonselger: "Du, Monica...?!" 
Monica: "Ja??" 
Telefonselger: "Kan jeg ikkje få mobil nummret ditt?" spør han like frimodig 
Monica: "Ehhh, det er det du ringer på...." På toppen av det hele skal han absolutt bruke navnet mitt hele tiden. 
Hver bidige setning starter han med å si Monica. 
Er det mulig? Telefonselger: "Monica...?" 
Monica:"Ja, selger....", sier jeg. 
Telefonselger:"Har du lyst på telefonnummret mitt?" Monica: "Neitakk!" "Klikk" Han la på. Han var i det minste svært effektiv! (Kanskje for effektiv?) Fikk meg heller ikke noe nytt mobilabonnement. PS! Telefonselgere er en pest på jobb, men utenom jobben er de helt sikkert like greie som alle andre.

Hjelp...

Hadde et øyeblikk av distrehet som går rett i boka for tidlig demens, eller teflonhjerne her om dagen. Glemmer av viktige brev som skal postes, kommer på de kanskje en uke eller to etter at de skulle vært levert.

Glemsk eller bare distré? Who care. Nå begynner jeg å bli lei. Lei meg og den hyperstressa hjernen min som er alle andre steder enn der jeg er. Kjære hodet mitt: kunne vi snart ta følge jeg og du?

Her svinser jeg rundt i huset, med en vannkanne i hånden og musikken på full guffe.
Uansett, litt vann til hver blomst, og litt luftgitar sånn innimellom.
Jeg synger av full hals, og lar meg leve inn i musikken. Livet er herlig og....
Det er da det slår meg.... vannet jeg virkelig den blomsten i plast?
Sjarmerende distré eller rett og slett klinisk gal?

Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er et surrehue uten like! Jeg har både hukommelse og konsentrasjonsevne som en mygg her hjemme! Og det har jeg blitt ertet for maaaange ganger! Ikke noe som er ondskapsfullt ment, men det er ihvertfall ikke meningen at jeg skal få lov til å glemme alle mine store og små tabber....

Men mitt spørsmål til dere er: Er jeg bare litt distré, eller er jeg klinisk gal og driver og roter med mitt eget hue? Jeg bare spør.... 

Min pappas store drøm!

I morgen skal jeg, pappa og min søster Malin på et stort skytestevne. Og da kom jeg til å tenke på denne scrappesiden jeg laget av pappa´n min for en stund tilbake. Pappa´s store drøm har hele tiden vært å bli Konge på Landsskytterstevnet i konkurranseskyting. Så han la opp forbredelsene på en ny måte. Nemlig ved å lese boken: "Bli en vinner!" Som dere ser må store kjemper ta en hvil i blandt også. 

God helg folkens!

Og tvi tvi til dere som møter opp på skytestevnet i morgen.

Idag voknet jeg med et brak

Dvs bokstavelig talt.

Jeg kommer fra en helt normal familie. Hmm.. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kommer fra en helt UNORMAL familie. Vel, på overflaten kan jo alt se helt "normalt" ut, men jeg tror vi har en slags forbannelse over familien. I allefall så liker jeg å tro det, så jeg slipper å føle at det er min skyld.

Jeg er klønete, usannsynlig klønete. For eksempel på vei opp og ned trapper. "Du må løfte beina når du går", brukte min mamma å si. "Da snubler du ikke så mye." Men nå er jeg stor pike, og mamma er ikke alltid her for å passe på. Heldigvis, for det kunne blitt litt slitsomt i lengden. Det er ikke bare i trapper, uhellene skjer. Her om dagen gikk jeg bortover gata, og ja det måtte jo skje. Plutselig ramler jeg så lang som jeg er. Der ligger jeg da. Midt på gata, og funderer på livets mysterier. "Trenger du hjelp" hører jeg plutselig noen si. "Neida, ligger fint her jeg" svarer jeg tilbake.

Det har jo sin sjarm, som noen så pent sa en gang for å trøste meg, rett etter at jeg gikk på hodet ned en eller annen trapp. Ikke det at jeg på noe som helst vis fant det sjarmerende selv da, å ligge i bunnen av trappa med armer og bein i usannsynlige floker. Vondt gjørde det også. Og ja... såg jo ikke ut de dagene som fulgte, dvs blåmerker. For de som kjenner meg er jo ikke dette noe uvanlig hendelse. Jeg har jo rett som det blåmerker over hele meg, og ja hva kommer det av? Hmmmm....

Og hva skjer idag tidlig? Joda, klønete som jeg er. Nevnte jeg det ja, at jeg var klønete? Ja, altså.. Så henger jeg der da, på kanten av stupet, også kalt senga, tviholder for ikke å ramle ned. Men jeg holder jo bare i lakenet. Og lakenet glipper ut av hånda mi.. Og jeg ramler. Ramler i det som føles som en evighet, før jeg med et dunk treffer bakken, også kalt soveromsgulvet.
Så ligger jeg der da, med dyna under meg, lakenet oppå meg, og armer og bein i usannsynlige floker. Altså ikke noe uvanlig.