Min første spinning time!

Det hender ikke så sjeldent at jeg plutselig våkner. Som om jeg er i en slags trance, ser litt forvirret rundt meg og tenker "...What??!!". Og det er ikke fordi jeg ikke vet hvor jeg er. Neida. Det er mer fordi jeg lurer på hva i all verden det er som skjer inne i hodet mitt. Kan jo gi dere et lite eksempel her: Malin greide for noen år siden å dra med meg på spinning for første gang. Og det var etter en drøss spørsmål og masing i det uendelige. Jeg hadde tidligere satt meg på bakbeina. Jeg hadde IKKE tenkt meg på noe spinning time. Salen var helt full av alle slags mennesker. Instruktørens svette kropp, som hylte og ropte i takt med musikken, tynne mennesker, tykke, spreke, ikke fullt så spreke, jenter, gutter, Malin og meg så klart - Monica. Jeg og Malin fant oss en plass helt bakerst i hjørnet. Jeg ville ikke dumme meg ut på min første time, ved å stille meg fremst. Så dum er jeg ikke. Førsteinntrykket sier jo alt, sies det. De første 5 minuttene gikk greit. «Dette fikser jeg lett» tenkte jeg der jeg satt. Men plutselig plystrer instruktøren, gir tegn og får oss opp i stående stilling. Og ja, vi måtte selvfølgelig skru på mer tyngde på sykkelen vår. Det var da det begynte. Tankene at jeg skulle vært et helt annet sted en her. Ser opp på den store klokka som henger på veggen. 45 minutter igjen. «Hjelp, jeg har kommet til helvete!!». Minuttene går, og vi tråkker som gal på sykkelen. Endelig gir han tegn til at vi kan sette oss ned igjen."Hvordan går det?" sier han... «Supert!» hylte gjengen i kor, for å overdøve den duvende rå musikken. Jeg hylte ikke akkurat med. Hang mer over styret, grønn i ansiktet. Tror det var like før jeg måtte spy. Før jeg har greid å samle meg, gir han tegn på nytt. Shit, da er det på´n igjen. Videre, når vi pliktskyldig står igjen for å rense svetten av metallhestene våre, diskuterte vi hvor bra timen hadde vært. Joda, nikket enig jeg. Selv om jeg tenkte: «Faen, jeg VIL IKKE dette!» Selv om jeg er den jenta jeg er, skreik jeg faktisk ikke høyest eller gjorde noe nummer ut av meg på denne første spinning timen. Jeg kom, svettet, peste og stabbet meg ut igjen på stive bein og vondt i rumpa. "Aldri mer." mumlet jeg for meg selv. Men plutselig går instruktøren forbi, og smiler til meg. Og da mener jeg virkelig smiler. Ikke gliser sleskt og tror han er deilig - eller Guds gave til kvinnen, men virkelig smiler med øyne, munn og sjel! Utbruddet kommer like uventet på oss begge. Jeg har jo gitt uttrykk for at jeg aldri skal sette meg opp på den sykkelen igjen. Men plutselig er verden snudd oppned, og ordene presser seg ut. Nakne. «Bra time, kommer neste onsdag."