Dvs bokstavelig talt.
Jeg kommer fra en helt normal familie. Hmm.. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kommer fra en helt UNORMAL familie. Vel, på overflaten kan jo alt se helt "normalt" ut, men jeg tror vi har en slags forbannelse over familien. I allefall så liker jeg å tro det, så jeg slipper å føle at det er min skyld.
Jeg er klønete, usannsynlig klønete. For eksempel på vei opp og ned trapper. "Du må løfte beina når du går", brukte min mamma å si. "Da snubler du ikke så mye." Men nå er jeg stor pike, og mamma er ikke alltid her for å passe på. Heldigvis, for det kunne blitt litt slitsomt i lengden. Det er ikke bare i trapper, uhellene skjer. Her om dagen gikk jeg bortover gata, og ja det måtte jo skje. Plutselig ramler jeg så lang som jeg er. Der ligger jeg da. Midt på gata, og funderer på livets mysterier. "Trenger du hjelp" hører jeg plutselig noen si. "Neida, ligger fint her jeg" svarer jeg tilbake.
Det har jo sin sjarm, som noen så pent sa en gang for å trøste meg, rett etter at jeg gikk på hodet ned en eller annen trapp. Ikke det at jeg på noe som helst vis fant det sjarmerende selv da, å ligge i bunnen av trappa med armer og bein i usannsynlige floker. Vondt gjørde det også. Og ja... såg jo ikke ut de dagene som fulgte, dvs blåmerker. For de som kjenner meg er jo ikke dette noe uvanlig hendelse. Jeg har jo rett som det blåmerker over hele meg, og ja hva kommer det av? Hmmmm....
Og hva skjer idag tidlig? Joda, klønete som jeg er. Nevnte jeg det ja, at jeg var klønete? Ja, altså.. Så henger jeg der da, på kanten av stupet, også kalt senga, tviholder for ikke å ramle ned. Men jeg holder jo bare i lakenet. Og lakenet glipper ut av hånda mi.. Og jeg ramler. Ramler i det som føles som en evighet, før jeg med et dunk treffer bakken, også kalt soveromsgulvet.
Så ligger jeg der da, med dyna under meg, lakenet oppå meg, og armer og bein i usannsynlige floker. Altså ikke noe uvanlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar ♥