Drosjeturen hjem

Ting begynner å demre over meg, etter helgens små utskeielser.
Og det jeg skal fortelle om nå var hvordan jeg kom meg hjem igjen.

Klokka var nærmere halv fire, og jeg visste det var vanskelig å skaffe drosje på denne tiden. Mine kjære kollegaer hadde allerede dratt hjem, så nå var jeg på egenhånd. Jeg stilte meg opp bakerst i drosjekøen og ventet... og ventet... Det var kaldt i den lille svarte nydelige minikjolen min.

Etter flere drosjer som kom og gikk var det endelig min tur.
Min ridende ridder i en lapskausbrun Mazda... eller var det Audi? Samme det. Who cares?

Jeg satte meg inn i bilen som luktet av Wonderbaum og sigaretter. Det siste kunne selvsagt forklares med at mannen røkte, men det første var vanskeligere å forstå for det hang ingen grønne, stinkende tre i speilet. Sjåføren smilte varmt og vennlig, og kanskje en smule spent: "Hvor skal du?"

"Hjem" sier jeg, en smule beruset... "Hehe, ja det forstår jeg!" sier´n "...men hvor?"

Etter å ha kommet halvveis hjem, ser drosjesjåføren på meg og sier: "Hvor mye penger har du?"
Fortsatt beruset Monica: "Jeg har bare 300 kr igjen i lommeboken min." Lettere redd for at den halvgamle drosjemannen skulle prøve seg på noen ufinheter.

Men han overrasket meg veldig. For idet neste øyeblikket snur han seg og gliser, mens han sier: "Ok, men da slår jeg av telleren nå, så har du 150 kr igjen til en annen gang!"

WOW! Snille gamle drosje mannen...