Nyttårsforsetter

Meg og eldste jenta mi Nora Emilie i bryllupet til min søster.

Nå er det nye året snart her, året som vi kaller 2012. Eller totusenogtolv. Året som liksom skal begynne så bra. For det er nå vi har blanke ark. Det er nå vi skal smile, glemme det vonde, og se lyst på ting. På fremtiden. Men hva om jeg sitter litt fast i det gamle? Ikke ønsker å gi helt slipp på hva som skjedde dette året, på godt og vondt. Det har vært et tøft år for meg. Det er vel ikke å legge skjul på. Venner og kollegaer som jeg trodde jeg hadde har vist seg fra sin værste side når jeg trengte dem mest, mens andre igjen som jeg ikke var like klar over kom og støttet meg gjennom denne tiden. Ikke lyst å si noe mer om det på nett, de som betyr noe vet hva jeg mener. 

Iløpet av 2011 har jeg fått nye jobber og flere nye venner, som jeg er veldig takknemlig over.
 

Men det viktigste som skjedde dette året var da hjertelegen til Oline sa:  

"Gratulerer, dere har nå en hjertefrisk jente!"

Resten av 2011: Kort oppsummert året jeg ikke rakk noe …fordi jeg gjorde noe annet, tror jeg.

Det gamle året er snart over og det er på tide å tenke på nyttårsforsettene. Hva skal jeg bli bedre på mon tro?  Det første som slår meg  er vel det vanlige. Slanke meg og trene oftere og kanskje kjøpe mindre av ting jeg har nok av fra før av? Føler jo alltid at jeg sløser bort en hel masse penger på ting jeg ikke trenger. Nytt år, nye løfter... eller rettere sagt: Nytt år, gamle løfter... Prøver jo så godt jeg kan med de "vanlige" forsettene som å gå ned i vekt, slutte å festrøyke, trene mer, drikke mindre, spise sunnere og komme i form osv osv... 

Jeg har droppet nyttårsforsettene de siste årene av den enkle grunn at jeg har hatt store problemer med å klare å holde dem. I likhet med mange andre har jeg sprukket etter en måneds tid.

Statistikken for nyttårsforsetter er ikke bedre enn for valgløfter. Jeg var inne på tanken om å holde meg unna nyttårsforsettene i år også, men likevel så gjør jeg et forsøk:

• Jeg har erklært krig mot godteskuffen! Skal ikke stappe i meg snop på kveldene.
• Delta mer aktivt på skytebanen. Lei av være listefyll.
• Jeg skal se det gode i folk og situasjoner og ikke minst meg selv. Jeg vet det går an, for jeg har klart det i perioder i året som gikk.
• Treningen skal bli min elsker.  (Og jeg lover herved elskeren min at jeg skal gi meg hen de timene vi treffes. Svetten skal virkelig renne…)
• Følge mine egne ønsker, ta mine egne valg og være stolt av den jeg er.
• Skal slutte å sykle i full fart med tungen ut av munnen. Ville kjenne hvordan det føltes med vind på tungen. Det var en herlig følelse helt til den dagen da jeg fikk en fullvoksen flue innerst på tungen, og svelget den i forfjamselsen. Bitter smak.
• Slappe av. JA faktsik slappe av. Ingen grunn til å drive rovdrift på seg selv. Jeg siterer Timbuktu. "Det kommer ordna sej, det gör det alltid"
• Slutte å slikke på metallgjenstander utendørs om vinteren. Fører til vanskelig valg som å vente til forbipasserende kommer til unnsetning eller å lide ved eventuell løsrivning.

Jeg er ikke negativ, jeg er bare skeptisk – det ligger i min natur. Det er en av to ting som jeg har arvet etter min far. Likevel er det noe spesielt når det nye året bretter seg ut foran meg, uutforsket og spennende med 365 blanke ark som bare venter på at jeg skal gå løs på dem med fargestifter og sprittusj.

Tannlegetimen

Hvor traumatisk er dine opplevelser hos tannlegen?

I fjor fikk jeg den første meldingen: "Velkommen til time hos tannlegen..." Jeg kjente hjertet begynte å hamre og svetteperlene dukket frem på overleppen. "Shit, hadde det allerede gått et år siden sist??" Før jeg hadde fått skrevet ned dato og klokkeslett gikk jeg inn i menyen, og fant frem det jeg lette etter. Nemlig ordet: "SLETT" og trykte... Vips, så var det problemet ute av verden og jeg slapp den grusomme timen.

2010 gikk som planlagt.  2011 kom og jeg ante fred og ingen fare, før det plutselig tikket inn en meldig: "Velkommen til time hos tannlege..." Snedig det der…hvordan hjernen begynner å jobbe når man får innkallingen til tannlegen i posten… eller på SMS i mitt tilfelle… De ringte like etterpå og sa at det var veldig viktig at jeg kom, siden jeg hadde skulket unna sist time. 

Jeg fikk time tidlig på dagen, sik at jeg skulle rekke butikkjobben min etterpå. Tannlegen hadde tidligere ymtet frempå om en visdomstann som skulle vært trekt, samt at det kanskje hadde kommet noen hull. I frykt for å se helt forferdelig ut etter timen, med ansiktet og munnen full av bedøvelse og siklet hengende ned fra munnviken hadde jeg pyntet meg. Veldig! Kanskje kunne min blendende skjønnhet skjule dette. Håret var krøllet, nydelig sminket og med pent tøy satte jeg kurs for dette forhatte kontoret! Og man kan vel si at jeg pusset tennene en ekstra gang i sitse liten….

Det er noe med angsten som sniker seg på i samme øyeblikk som du får øye på logoen til tannlegesenteret. Angsten for om det er et hull siden sist….Eller enda verre: rotfylling, trekking av visdomstenner eller noe annet som ville medføre smerte med påfølgende nummenhet i halve fjeset etter en lokal bedøvelse… HJELP!! Hjertet banket hardt mens jeg tok heisen opp i 5 etg på Apollonia tannlegesenter, og gikk inn.

Jeg kjente det med en gang jeg gikk inn på venterommet: Lukta i lokalet. Den litt stikkende eima av desinfisering,  bedøvelse og svidd tannemalje. Og så ble navnet mitt ropt opp: "Monica Sæterøy..." Jeg svarte ikke med en gang. Kikket litt rundt meg, og latet som om jeg var en annen. En gang til, bare enda høyere: "Moooooonica!!??!!" "Åhh, javist. Det er meg..." Jeg tar med meg veska mi, og drar beina etter meg inn til årets bøddel. 

Følelsen i kroppen når stolen begynner å tippe bakover, – tyngdepunktet som forflytter seg fra baken og over i skuldrene, helt til alt hviler omtrent på nakkerota i halvt bakovertiltet posisjon. Lyset i fjeset. Ordene "Gap opp!" Lyden av spyttsugern i munnen, surklende…, og til slutt tannlegens klamme gummihanskebekledde fingre i munnviken…oohh, hvilken fryd..! Det er da han sier "Så vakker du er idag Monica! Har du pyntet deg for meg?"  De som har vært hos tannlegen, vet hvor enkelt det er å føre en samtale med en tannlege under undersøelsen. Med denne spyttsugeren i munnen, litt bommull, og noen andre instrumenter prøver jeg å svare... Lett var det ikke. Dette førte meg rett tilbake til 1-2 års alderen når jeg først hadde lært meg å bable og lage lyder.... Tannlegen smilte bare tilbake, og jeg kjente rødmen bre seg over hele fjeset.

Etter tannlege timen oppdager jeg at jeg har fått noen dype hakk i tomlene og pekefingrene…Jeg klarer fint å overbevise meg selv om at det bare er et forsøk på smerteforflytning og distraksjon når tannlegen begynner der inne….enn så unødig det er! Også denne gangen. Jeg trekte ingenting, og hadde hvertfall ingen hull! Ikke denne gangen heller, så tannlegetimen kunne jeg godt vært foruten.  Mens jeg gikk derifra lurte jeg på når jeg kunne spise igjen. Jeg hadde den emme smaken av slipt emalje kombinert med de kryptiske stoffene som tannleger bruker. Jeg er sikker på at det er et heksebrygg av en annen verden.

Som tannlegen sier: “Sånn, da sees vi om et år igjen…..?!"

I drømmenes verden

Jeg befinner meg midt inne i tunellen, i det fjerne hører jeg sirener nærmer seg bakfra. Uten å tenke noe merkverdig over det,  fortsetter jeg å kjøre. Plutselig er bilen med blålys og sirener rett bak meg. Og etter vill navigering med ratt og pedaler får jeg stoppet bilen en 1 cm fra fjellveggen. 

Idet jeg sitter slik å ser brannbilen rase forbi, kjenner jeg et rush gå gjennom kroppen og det er rett før jeg hiver meg etter brannbilen, mens jeg kjenner adrenalinet pumpe i årene.

I det neste øyeblikket hadde tankene tatt meg inn i en verden som bare fantes i drømmene mine. Der var elver med hamburgere og brus, bekker med sjokolademelk, epletrær med sjokoladebark og sukkerspinn, og steiner var blitt forvandlet til kjempestore jordbærdrops. Det var blomster som smakte sitron, store vingummibjørner, tyggegummigress, og opp fra bakken vokste det kjærligheter på pinne, og bortenfor elven med sjokolademelk var det et underlig syn. Der stod en stor elegant godterivogn med drops som hjul, og levende hester av sjokolade trakk vognen.

"- Vi trenger din hjelp Monica," sa en liten rød godteribakterie.  "– Den onde grønnsakskongen prøver å ødelegge dette landet som bare finnes i drømmene. Og hvis han greier det med styrkene sine, som består av grønnsaksbakterier kommer mennesker rundt om i hele verden til å glemme oss. Det vil vi ikke." "- Jeg skjønner det, men hvordan kan jeg hjelpe dere?" "- Du må reise til slottet hans og prøve å finne ut hva det er de har tenkt å gjøre!"

Jeg steg opp i vognen sto klar. Klærne mine forvandlet til en rosa silkekjole med popcorn en kunne spise.  Isteden for det bustete oransjebrune håret mitt, ble det tryllet frem et gulldiadem med drops, og håret hang så i nydelige krøller nedover nakken. Godteribakteriene vinket meg farvel og så kjørte vognen av sted...

På andre siden av dalen var det et grusomt syn, i hvert fall for barn. Det var grønnsaker over alt. Og på toppen av det hele stod det et slott på en stor bakketopp som var prikk lik en brokkoli. Der hersket Kong Blomkål, med Dronning Reddik ved sin side.

Hestene fløy ned på en fjellhylle under brokkolislottet. Der var det en stor steindør med en jernhank på. "- Hvordan kommer jeg meg inn her da?" mumlet jeg fortvilet, mens jeg prøvde meg på en rekke regler og passord. "Arkus barkus tryll i ord, kom deg ut fra der du bor!" nei, ingenting skjedde. Idet jeg sa: "- Gulrøtter, neper og brokkoli, slipp meg inn ellers får du svi!"  åpnet døren seg med knirk og jammer! 

Jeg gikk gjennom mange ganger og dører før jeg endelig kom til et rom med grønnsaker, grønnsaker og atter grønnsaker. Det måtte være matboden. I en sprekk i veggen så jeg Kong Brokkoli og Dronning Reddik som satt på hver sin trone. Nede på gulvet stod det flere rustede soldater. En av dem var visst hærfører, for han gikk frem og talte til kongen. "- Kong Brokkoli! Styrkene våre er klare til å angripe Godteriland." " - Bra! Da kan dere stille opp i morgen klokken 06.00 presis." 

" - Ja herre Konge." "- Så angriper dere dem ved Solobukta." " - Ja herre Konge." " - Og du…" " - Ja, herre Konge?" " - Jeg forventer at dette går bedre enn forrige gang. Ellers blir det en grønnsaksbakterie mindre i mitt rike." " - J..ja herre Konge. Det kan du være hundre prosent sikker på."  Den lille hærføreren vendte om og gikk. Kongen satte seg stille tilbake, knasket på en gulerot og tenkte. "- Nå skulle Godteriland få seg en overraskelse.". Så reiste han seg og gikk til sengs. 

Plutselig blir jeg revet ut av tankerekken min i det jeg ser en knyttet hånd i sidespeilet mitt, og hører bilen bak meg tute. Logisk nok tar det bare et par sekunder for en brannbil i utrykkning å passere en bil som står stille. Så du kan tenke deg han i bilen bak var lettere irritert. 

Drosjeturen hjem

Ting begynner å demre over meg, etter helgens små utskeielser.
Og det jeg skal fortelle om nå var hvordan jeg kom meg hjem igjen.

Klokka var nærmere halv fire, og jeg visste det var vanskelig å skaffe drosje på denne tiden. Mine kjære kollegaer hadde allerede dratt hjem, så nå var jeg på egenhånd. Jeg stilte meg opp bakerst i drosjekøen og ventet... og ventet... Det var kaldt i den lille svarte nydelige minikjolen min.

Etter flere drosjer som kom og gikk var det endelig min tur.
Min ridende ridder i en lapskausbrun Mazda... eller var det Audi? Samme det. Who cares?

Jeg satte meg inn i bilen som luktet av Wonderbaum og sigaretter. Det siste kunne selvsagt forklares med at mannen røkte, men det første var vanskeligere å forstå for det hang ingen grønne, stinkende tre i speilet. Sjåføren smilte varmt og vennlig, og kanskje en smule spent: "Hvor skal du?"

"Hjem" sier jeg, en smule beruset... "Hehe, ja det forstår jeg!" sier´n "...men hvor?"

Etter å ha kommet halvveis hjem, ser drosjesjåføren på meg og sier: "Hvor mye penger har du?"
Fortsatt beruset Monica: "Jeg har bare 300 kr igjen i lommeboken min." Lettere redd for at den halvgamle drosjemannen skulle prøve seg på noen ufinheter.

Men han overrasket meg veldig. For idet neste øyeblikket snur han seg og gliser, mens han sier: "Ok, men da slår jeg av telleren nå, så har du 150 kr igjen til en annen gang!"

WOW! Snille gamle drosje mannen...

Lørdagskveld på byen

Jepp da var helgen nesten over og det har blitt søndag ettermiddag. Fylleangsten har kommet, og angsten ligger der som en overspenning i nervesystemet. Jeg kjenner nervene på utsia av kroppen, bare den minste lyd eller lukt trigger hele kroppen.


Det er ikke det at jeg gjør noe dumt når jeg drikker (ikke med vilje hvertfall). Det er lett og si -ja takk når håpefulle menn kommer og mer enn gjerne vil spandere en drink på meg. Og hver gang tenker jeg.. Hmm jeg er IKKE full så en drink til skader vel ikke... JEG har fullstendig kontroll... men det er hjernen som spiller et puss på meg. For selv om jeg mener at jeg har helt kontroll, viser det seg alltid at det har jeg ikke...

Egentlig er denne helga en liten kopi av den forrige, bare med ENDA mer alkohol og enda mindre selvdisiplin. Det er sikkert mange av dere der ute som har opplevd å være slik som meg, så bortevekk at du ikke husker hvordan du kom deg hjem, selv om du har beviser på knær og albuer om at du faktisk gikk på asfalt eller noe annet svært hardt underlag.


Heldigvis var mine kjekke kollegaer med og passet på at jeg ikke lå og spydde i en rennestein mens en kødd stjal lommeboka mi denne gangen. Det værste hadde nok vært å våkne, og ha en vag anelse om at noe ikke er som det skal, dette er ikke min dyne, seng, rom, eller hus for den sags skyld. Å åpne øynene forsiktig opp, redd for å vite hva som kan møte synet ditt! Der ligger han, med en tanngard som mer ligner en nedbrent landsby og en kropp som ville fått Moskva Marit til å se deilig ut! Faen, glad det ikke har skjedd meg noensinne!

Det er helt jævlig hvordan sprit påvirker assa.. fysj a meg.. Så som så uendelig mange søndager før sitter jeg her, prøver frebrilsk å huske hva jeg gjorde. Noe som faktisk er helt fjernt og gjøre, for er jeg så heldig å faktisk husker hva jeg har sagt, gjort og hvor jeg har vært. - Så blir jeg sittene i flere timer for å prøve å glemme det jeg så hardt prøvde å huske. Nei det er for dumt... fylleangst er noe dritt... men veldig typisk da vel og merke. Så kjenner jeg meg selv rett, så gir vel fylleangsten seg i løpet av uken. Bah! Jeg gir opp meg selv snart. Eller kanskje best å bare hoppe i det og face the facts?

Våkner
Nei nei nei nei nei nei nei nei!
Dum dum dum dum dum dum dum!
Faen!
*sjekker utgående meldinger*
NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI!
*tikker inn en melding: "skal si du..."*
*nye minner strømmer på*
NEI NEI NEI NEI NEI NEI NEI!
*sukk*
*legger meg tilbake under dyna og dør...*
Fylleangst
Tar heller en uke med vanlig angst, enn 2 dager med fylleangst...
Jeg må aldri prate igjen.
Med noen.
Noensinne.


Nå har jeg fått spist litt  lunsj, og formen er stigende. Tankene som "jeg skal aldri mer drikke alkohol" er litt fjernere nå. Ser ikke bort fra at jeg neste søndag våkner uttørka og med hodepine også.

God søndag alle sammen!! 

JULEBORD

Jeg leste nettopp et gammelt innlegg jeg hadde skrevet, og tenkte jeg skulle publisere det på bloggen min også. 


Kanskje en smule forsinket og fortelle om fjorårets julebordssesong... på godt og vondt.

Kvelden, eller tidligere på dagen satt jeg slik.
I min egen trance, mens jeg mumlet på disse sentningene om om om igjen:
"Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal ikke gjøre noe dumt. Jeg skal IKKE gjøre noe dumt!"
Men måtte til slutt gi opp; Nei hvem er det jeg prøver å lure...jeg gjør ALLTID noe dumt, og nå er det julebord atpåtil! Godtok den avgjørelsen, krysset fingrene for en vellykket kveld, og med et håp om å tørre å møte på jobb mandags morgen, tok på meg finstasen, og nippet til en drink sammen med noen kollegar før en skulle møte resten av gjengen ute.

Jeg syns at ingenting gir så god julestemning som å samles i et koselig lokale over et godt julemåltid med litt godt i glasset. Sosial ro, fin musikk, god stemning og harmoni. Kos og selskapelighet. Godt humør. Fint kledt. Det er i alle fall slik det burde vært.

Erfaringen tilsvarer ofte det motsatte. Jeg bruker ikke de fineste klærne på julebordet. Klær er ikke godkjent for julebord, hvis en ikke kan svi klissete hull i den med asken fra en sigarett. Og for mine mannlige kolleger: Juleslips med nissemotiv er også bra, men dropp slipsnål. Den mister du uansett.
Vi fant sitteplassene våre. Sunnmøringene for seg selv og moldensere for seg selv på to separate bord. Klasseskillet opprett holdes selv om man har forlatt kontoret. Maten kom på bordet. Skal jeg være folkelig blant de folkelige, må jeg "act the part". Jeg tror jeg smakte, eller drakk av alle typer som blir servert servert ved bordet. Øl, vin, akevitt, drinker og likører. Vannglasset trengte jeg ikke lengre. En teori er at vi nordmenn ikke eier kustus over oss selv når noe er gratis. Spise og drikke så mye man vil. Yay! Drikke til vi mister all kontroll, for det er gratis, det er gratis, tralalla lalla lalla la. Men vi gnine sunnmøringer er vel kanskje slik. Beklager hvis jeg tramper på noen nå.

Etter middag, og et par turer på toalettet ble det ryddet til dansegulv.
Danseløvene skulle få vise sine tillærte moves.
Julebordsmusikken var ræva. Slik er det alltid, men sånn er det bare. Det er loven.

Selv om jeg er den jenta jeg er, holdt jeg meg unna dansegulvet denne kvelden. Å bli sett syngene på "Living next door to Alice" vil jeg ikke ha på meg. Derfor sto jeg på sidelinjen og så på. Den som sier at man aldri blir lei av å se femtiåringer brøle "ALICE?!?? WHO THE FUCK IS ALICE??" mens de ler og slår seg på knærne, må ha vært både døv og blind. Grusomt.
Jeg ble bydd opp noen ganger også. Men takket nei. Å jokke seg inntil kroppen min er IKKE et bra sjekketriks, og noen god måte å by opp til dans på.

Mens jeg sto slik å såg på mine kollegaer, funderte jeg ofte på om det var et er lov å tafse på sjefens bryster, uavhengig av kjønn? Om man kunne kysse på hvem man ville? Og om dette var kvelden til å spørre om lønnsførhøyelse etter noen bongfinansierte drinker? Tydligvis. Man er på julebord. ALT er lov.

Men for å si det slik, jeg klarte meg utrolig bra.
Jeg var absolutt ikke til bry til andre, og sjefen sjemtes ikke over meg mandagsmorgen da ting begynte å demre, og flash backs over løse episoder fra fredagsnatta kom rullende innover seg.

Takk for superfestlig julebord!
Husk, det kommer alltid en hverdag etter et julebord.

Mannebein

Ok, jeg må bare krype til korset å innrømme det.
Jeg har faktisk en lyte. Kanskje to også. I alle fall, kan jeg fortelle om den ene. Er ikke helt sikker på hva jeg skal kalle det. Kanskje det heller er en fobi, men jeg hater mannebein, altså føttene på mannfolk, spesielt tærne. Tær er ekkelt. Uansett kjønn, alder og utseende på eieren av tærene. Men det er spesiellt hvis de sitter på en mann.

Nesten alle har dem, i minst to utgaver. Æsj, sier jeg og tenker på svette bein og sure tær. Smak og behag er forskjellig (men ikke så forskjellig)! Så der har dere det.

Pappa´n min vet å utnytte dette. På det groveste også. Litt stygt gjort syns jeg. Hvis vi krangler, eller han terger meg. Ender det som regel at han tar av seg på beina, og stikker et svett mannebein opp i ansiktet mitt. Det får som regel slutt på samtalen... Bahh...

Romjulsfesten

Det jeg har å fortelle om idag er en Romjulsfest jeg husker små glimt fra... det er kanskje for andre, ikke noe spennende å høre om... Men for min del så er dette egentlig litt flaut. Men hva gjør vel det, hvis noen vil le litt av den og av meg. Så har jeg kanskje oppnådd noe her?

Uansett, dette var da 2. juledag 2006. Jeg var godt i farta, siden jeg hadde startet å drikke i 4-5 tida på kvelden. Når kl nærmet seg 20.00 er det jeg slutter å huske ting. I det ene øyeblikket er jeg hjemme, og i det neste står jeg i gangen til et villt fremmed hus. Husker jeg hører musikk og noen inne i stua. Så jeg går jo bare inn. Har med meg masse drikke og setter meg ned i sofaen med noen helt fremmede folk. Joda, hvordan går dette tenker dere kanskje? Hehe, egentlig så aner jeg ikke. Husker ikke alt...

Neste jeg husker er at jeg står inne på et gutterom i 2 etg. Sønnen på ca 16-17 år hadde noen kompiser på besøk. Joda, dette kan bli gøy?! Eller, nja... tror ikke det nei. Men var nok ikke fra min side det. Jeg var i 100, og greide så vidt å stå i ro. Måtte bare danse. Uansett så var ikke guttevalpene noe keen på å danse med meg. "Er dere HOMO eller??" husker jeg at jeg hyler før jeg løper ned i 1. etg der de andre var.

Det skal legges til at jeg ikke husker stort mye av nattens siste timer. Dvs det som hendte etter kl 24.00. Så hvis noen har sett meg, må de bare si fra. Greit å fylle ut de sorte hullene. Må nok nevne at jeg voknet hjemme på en eller annen måte, med store blåmerker over det meste av kroppen, og med granbar og kvister i håret.

Vet fremdeles ikke hvor jeg har vært, og hvem de menneskene i det huset var. Etter dette har jeg nesten ikke vært på Åndalsnes. Er bare for flaut...

Min første spinning time!

Det hender ikke så sjeldent at jeg plutselig våkner. Som om jeg er i en slags trance, ser litt forvirret rundt meg og tenker "...What??!!". Og det er ikke fordi jeg ikke vet hvor jeg er. Neida. Det er mer fordi jeg lurer på hva i all verden det er som skjer inne i hodet mitt. Kan jo gi dere et lite eksempel her: Malin greide for noen år siden å dra med meg på spinning for første gang. Og det var etter en drøss spørsmål og masing i det uendelige. Jeg hadde tidligere satt meg på bakbeina. Jeg hadde IKKE tenkt meg på noe spinning time. Salen var helt full av alle slags mennesker. Instruktørens svette kropp, som hylte og ropte i takt med musikken, tynne mennesker, tykke, spreke, ikke fullt så spreke, jenter, gutter, Malin og meg så klart - Monica. Jeg og Malin fant oss en plass helt bakerst i hjørnet. Jeg ville ikke dumme meg ut på min første time, ved å stille meg fremst. Så dum er jeg ikke. Førsteinntrykket sier jo alt, sies det. De første 5 minuttene gikk greit. «Dette fikser jeg lett» tenkte jeg der jeg satt. Men plutselig plystrer instruktøren, gir tegn og får oss opp i stående stilling. Og ja, vi måtte selvfølgelig skru på mer tyngde på sykkelen vår. Det var da det begynte. Tankene at jeg skulle vært et helt annet sted en her. Ser opp på den store klokka som henger på veggen. 45 minutter igjen. «Hjelp, jeg har kommet til helvete!!». Minuttene går, og vi tråkker som gal på sykkelen. Endelig gir han tegn til at vi kan sette oss ned igjen."Hvordan går det?" sier han... «Supert!» hylte gjengen i kor, for å overdøve den duvende rå musikken. Jeg hylte ikke akkurat med. Hang mer over styret, grønn i ansiktet. Tror det var like før jeg måtte spy. Før jeg har greid å samle meg, gir han tegn på nytt. Shit, da er det på´n igjen. Videre, når vi pliktskyldig står igjen for å rense svetten av metallhestene våre, diskuterte vi hvor bra timen hadde vært. Joda, nikket enig jeg. Selv om jeg tenkte: «Faen, jeg VIL IKKE dette!» Selv om jeg er den jenta jeg er, skreik jeg faktisk ikke høyest eller gjorde noe nummer ut av meg på denne første spinning timen. Jeg kom, svettet, peste og stabbet meg ut igjen på stive bein og vondt i rumpa. "Aldri mer." mumlet jeg for meg selv. Men plutselig går instruktøren forbi, og smiler til meg. Og da mener jeg virkelig smiler. Ikke gliser sleskt og tror han er deilig - eller Guds gave til kvinnen, men virkelig smiler med øyne, munn og sjel! Utbruddet kommer like uventet på oss begge. Jeg har jo gitt uttrykk for at jeg aldri skal sette meg opp på den sykkelen igjen. Men plutselig er verden snudd oppned, og ordene presser seg ut. Nakne. «Bra time, kommer neste onsdag."

Telefonselgere

Jeg blir til tider oppringt av trivelige mennesker som har skaffet seg telefonnummeret mitt, fordi de har lyst til å prate med akkurat meg. Smigrende sier du? Telefonselgere sier jeg... Telefonselgere volder problemer for mange, også for meg. Mange selgere er veldig pågående, og forbrukerne utsettes for press til å ta impulsive kjøpsbeslutninger. Mange blir også overlumplet, og greier ikke å si nei, og sitter igjen med noe de egentlig ikke har lyst på. Telefonen på bordet foran meg plystrer en hysterisk melodi. Jeg slipper motvillig taket i det jeg holder på med og tar telefonen. Nå blir det sagt at om man ikke vil ha disse telefonene kan man reservere seg mot dette utyske. Vel det ble gjort og det har ikke hjulpet så meget. "Hallo?" "Har jeg kommet til Monica?" "Jada, det har du! "Hei, Monica. Dette er fra xxxxx. Har du anledning å høre litt om xxxxxx og vil skifte mobilabonnement?" 
Han skal ikke selge meg noe, han skal bare gi meg noe. Selvsagt uten bindingstid og annet dilldall. Etter dette begynte jeg å lure: Hvorfor ringer det så mange telefonselgere til meg? Jeg har da ikke råd til å kjøpe ting i tide og utide! Det er vel ikke bare jeg som til stadighet blir forstyrret av irriterende hyggelige og intensive telefonselgere. De j..lene som lokker med kostnadsfrie produkter som til slutt koster deg flere hundre kroner. Jeg merket meg at vi allerede var på fornavn og tenke at min naturlige sjarm måtte ha utviklet seg over natten. Det gikk styggfort i svingene. Nesten så det ikke var mulig å oppfatte hva han sa. "Unnskyld, jeg får ikke helt tak i hva du sier. En hvaffornoe...?" Nå har dette virkelig blitt en pest og en plage for meg. Før kunne jeg ta telefonen og vite at det var en jeg kjente, eller kanskje jeg faktisk fikk et godt tilbud som jeg ikke fikk igjen hver uke, mens nå om dagen tenker jeg med en gang "Faen, ikke nå igjen!". Jeg trenger ikke fantastiske tilbud dagen lang, og ikke gidder jeg å bytte mobilabonnement hver uke, eller strømleverandør en gang i måneden. Jeg betaler faktisk mye heller mange tusen kroner bare for å slippe disse telefonselgerne. Han snakker enda fortere. 
Plutselig sier han: "Monica, hva har du på deg?" 
Monica: "Hva har det med mobilabonnementet mitt å gjøre?" 
Telefonselger: "Ehhh, bare nysgjerrig..."
Alså, de skal liksom selge noe, og så skal de på død og liv ringe meg. Det er jo det ironiske ved å bruke tiden på meg. Som helt ny i arbeidslivet har man ikke normalt sett god råd, med fult opp av regninger til lånekassen...det sier seg selv. Jeg har nesten ikke råd til maten. Hvordan skal jeg da ha råd til alle disse fantastiske tilbudene som jeg ifølge telefonselgerne ikke kan si nei til. Jeg vet jo at de ikke vet hvem de ringer, men de kan i det minste bli flinkere til å ta hintet med en gang, fremfor å på død og liv skulle prøve å overtale meg. Telefonselger: "Du, Monica...?!" 
Monica: "Ja??" 
Telefonselger: "Kan jeg ikkje få mobil nummret ditt?" spør han like frimodig 
Monica: "Ehhh, det er det du ringer på...." På toppen av det hele skal han absolutt bruke navnet mitt hele tiden. 
Hver bidige setning starter han med å si Monica. 
Er det mulig? Telefonselger: "Monica...?" 
Monica:"Ja, selger....", sier jeg. 
Telefonselger:"Har du lyst på telefonnummret mitt?" Monica: "Neitakk!" "Klikk" Han la på. Han var i det minste svært effektiv! (Kanskje for effektiv?) Fikk meg heller ikke noe nytt mobilabonnement. PS! Telefonselgere er en pest på jobb, men utenom jobben er de helt sikkert like greie som alle andre.

Idag voknet jeg med et brak

Dvs bokstavelig talt.

Jeg kommer fra en helt normal familie. Hmm.. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg kommer fra en helt UNORMAL familie. Vel, på overflaten kan jo alt se helt "normalt" ut, men jeg tror vi har en slags forbannelse over familien. I allefall så liker jeg å tro det, så jeg slipper å føle at det er min skyld.

Jeg er klønete, usannsynlig klønete. For eksempel på vei opp og ned trapper. "Du må løfte beina når du går", brukte min mamma å si. "Da snubler du ikke så mye." Men nå er jeg stor pike, og mamma er ikke alltid her for å passe på. Heldigvis, for det kunne blitt litt slitsomt i lengden. Det er ikke bare i trapper, uhellene skjer. Her om dagen gikk jeg bortover gata, og ja det måtte jo skje. Plutselig ramler jeg så lang som jeg er. Der ligger jeg da. Midt på gata, og funderer på livets mysterier. "Trenger du hjelp" hører jeg plutselig noen si. "Neida, ligger fint her jeg" svarer jeg tilbake.

Det har jo sin sjarm, som noen så pent sa en gang for å trøste meg, rett etter at jeg gikk på hodet ned en eller annen trapp. Ikke det at jeg på noe som helst vis fant det sjarmerende selv da, å ligge i bunnen av trappa med armer og bein i usannsynlige floker. Vondt gjørde det også. Og ja... såg jo ikke ut de dagene som fulgte, dvs blåmerker. For de som kjenner meg er jo ikke dette noe uvanlig hendelse. Jeg har jo rett som det blåmerker over hele meg, og ja hva kommer det av? Hmmmm....

Og hva skjer idag tidlig? Joda, klønete som jeg er. Nevnte jeg det ja, at jeg var klønete? Ja, altså.. Så henger jeg der da, på kanten av stupet, også kalt senga, tviholder for ikke å ramle ned. Men jeg holder jo bare i lakenet. Og lakenet glipper ut av hånda mi.. Og jeg ramler. Ramler i det som føles som en evighet, før jeg med et dunk treffer bakken, også kalt soveromsgulvet.
Så ligger jeg der da, med dyna under meg, lakenet oppå meg, og armer og bein i usannsynlige floker. Altså ikke noe uvanlig. 

Drosjeturen

Dette skjedde da jeg skulle ta taxi hjem, etter en fuktig natt på byen for noen år tilbake.

Går mot holdeplassen for taxi. Plutselig ser jeg en. Så jeg prøver å holde stø kurs mot bilen. Setter meg inn, og retter meg opp i setet og smiler høfflig til den trauste karen som sitter i fører setet. Jeg sier "god kveld", og han svarer høfflig, god kveld tilbake.
Så starter taxameteret.

Deretter... stillhet.... Han venter sikkert på at jeg skal fortelle hvor han skal kjøre, men ingenting skjer... Det HAR skjedd før, men da har jeg sagt hvor jeg skal etter kort tid, men denne gangen tenkte jeg at jeg skulle vente å se hvor lang tid jeg greier å holde stillheten.  10 sekunder går, 25 sekunder, jeg venter i hele 1 minutt og 45 sekunder før jeg sier. "Åh ja..eh..jeg skal til..." etterfulgt av adressen. Greide ikkje å holde meg lengre.

Det er egentlig ganske logisk, og ganske opplagt at når man setter seg inn i en drosje, så kan det være greit å fortelle drosjesjåføren hvor man skal? Du forteller jo kelneren på en resturant hva du ønsker å spise også. Men av og til er det litt morsomt å terge på seg en drosjesjåfør.

Ja, ferden gikk no da.
Så når han parkerer utenfor huset mitt, er jeg klar for å betale. Prisen kom på underkant av 200 kroner. Ganske så bedugget, tar jeg opp to 500-lapper og stikker bort til sjåføren. Så smiler jeg søtt, og sier "Behold resten du." Jeg hadde ikkje sett at det var 500-lapper jeg hadde gitt han. Uansett, så ser han bare forundret på meg, og gir meg pengene tilbake: "Nei, behold de selv du."
"Nei, hvorfor det?" sier jeg og skyver de pent tilbake. Trudde det bare var snakk om småpenger.

Etter litt frem og tilbake, merker jeg faktisk at det er snakk om mer enn 2 hundrelapper han holder.  Så jeg knabber til meg resten av pengene, smiler og sier: "Ok, hvis du sier det så".
Går ut av bilen, ikkje akkurat så veldig stødig. Drosjmannen henger ut av vinduet: "Trenger du hjelp?" "Nei" sier jeg, rett før jeg ramler så lang jeg er... (LES: det VAR glatt ute)

Vet ikkje om jeg skal fortelle noe mer. Uansett, så kom jeg meg hel inn, uten noen form for hjelp.
Er jeg ikkje stor jente kanskje?

Mandags morgen

Jo var mandags morgen det skjedde...

Hva skjer på mandags morgen?

Jo, da skal jeg være på jobb.

Men var jeg egentlig det?

Nei.... 

Hvorfor var jeg ikke på jobb?

Jeg hadde forsovet meg...

Jeg ligger der i senga mi. Blinkende lys fra transportbilene utenfra slipper inn vinduet og lyser på mitt sovende ansikt. I det fjerne høres en irriterende piping. Jeg tar meg selv i å lure på hvor den kommer fra, der jeg ligger halvt sovende og drømmer herlig.

Pipingen fortsetter. Herregud, for en irriterende lyd. Jeg tenker at jeg skal kaldkvele de som lager disse lydene. Strekker på meg så lang jeg er, mens jeg gnir søvnen ut av øynene og tenker..."Mmmmmm, herlig og sove lenge." Men så er det egentlig noe som ikke stemmer helt. Also ordene; "sove" og "lenge" i samme setning. Så går det opp for meg. 

Inni meg skriker jeg av mine fulle lungers kraft. "SHIT! Faen for svarte snøvlende snabel! ...!!" Stuper opp av senga og inn på badet. Det er ikke deilig å bråvåkne en halvtime etter skjema og innse at katastrofen er et faktum.

Jeg tar opp mobiltelefonen, trykker på knappen slik at alarmen stopper og ser på klokkeslettet som vises på forsiden av telefonen. Jeg leser tallet 04.00. Tilstanden min går sakte over fra halvdøs til mer våken tilstand og jeg kjenner etter at kroppen min lever et lite øyeblikk. Tenkemaskinen min begynte sakte å fungere...

Denne dagen har vært tung. Noen husker det sikkert. Jeg var heilt borte vekk i hodet mitt. Skjønte ikke et kvekk av det folk sa eller skulle prøve å forklare meg. Ordet: "Hæææ??" var et velbrukt ord denne dagen. Men sånn går det når man slår av vekkeklokka og legger seg til å sove igjen i én og samme bevisstløse bevegelse. 

Å gå til gynekolog

Å gå til gynekolog er for de fleste kvinner en selsom, lite positiv og kjip opplevelse. Og jeg er intet unntak denne gangen heller.

Det hender en skjelden gang at vi kvinner må gå til ett profesjonelt underlivsmenneske, også kalt gynekolog. Jeg måtte til en slik, den gangen jeg fant ut at jeg var gravid med lillemor. Jeg gruet meg veldig, men tok motet til meg og troppet opp på kontoret hennes. Jeg hadde hatt denne legen siden jeg var lita jente. Så jeg kjente henne fra før av. Legen min var ei traust dame, som familien hadde brukt i alle år.

Mange av disse gynekologene er av det motsatte kjønn. Uten at det spiller noen rolle for oss der vi ligger med beina godt spredt til begge sider og ett kaldt spekulatum langt opp plassert der stålredskaper ikke bør være. Men min gynekolog var altså en kvinne, og jeg var førnøyd med det. Slik hadde det alltid vært, og skulle være i fremtiden også.

”Du kan kle av deg bak forhenget”, sier en søt, ung lege assistent. I et knøttlite krypinn i hjørnet står jeg, og prøver å vikle av meg klærne nedentil. Det er ganske kaldt på kontoret hennes, så jeg fryser litt der jeg begynner å kle av meg buksen. Så tar jeg av meg trusen, og selv om jeg har genser på føler jeg meg naken. Det er da jeg kommer til det evige dilemmaet; skal jeg ta av meg strømpene også…..?? Jeg velger å beholde dem på, så er jeg liksom litt mer påkledd. Prøver å snu meg i det lille krypinnet, men det er så bitte knøtt lite så det er klin umulig.
Lyset er drepende hvitt, og på en liten, hvit plaststol setter jeg meg ned, mens jeg venter på årets bøddel.

”Vær så god frøken” sier en varm, MASKULIN sexy stemme på andre side av forhenget. Det er da ikke min gamle, gode gynekolog. Panikken er total. Hva skjer?? Det er rett før jeg kler på meg klærne mine igjen. Hva skal jeg gjøre?? tenker jeg mens jeg tvinner tommlene mine i vill panikk. Sekundene går... stillhet. Alt man kan høre er hjertet mitt hamre i kapp med de klaprende tennene mine. Minuttene går...stillhet... "Går alt bra der bak?" sier stemmen igjen.

Jeg kikker forvirra rundt hjørnet fra mitt ørlille krypinn, og ser verdens yngste og vakreste gynekologsjarmør bak det enorme skrivebordet.

”Høh” stønner jeg. Med bluse, genser og nakent underliv, håndveska i ene hånda og den andre som prøver å skjule – ja, musa, kommer jeg luskende frem på gulvet. "Alt går fint." stutrer jeg fram med en hes stemme.

Hvorfor kunne "faen i )%¤(/¤#/#” ingen ha sagt det på forhånd da. Jeg har altså grua meg i en måned, og her står jeg naken fra navelen og ned med den teite håndveska foran verdens nest største sukkertøy av en mann! Jeg burde ha grua meg dobbelt så mye! Hvis det hadde åpnet seg et sort hull i gulvet akkurat da, hadde jeg gledelig hoppet ned i det, for å slippe denne pinlige stunden. Alt som viste seg foran meg på gulvet var stolen. Den digre fryktede stolen, med alle metall dingsene på.

Tripp-trapp-opp-hopp-snu-og-vend! En gyn-stol er faktisk en halvmeter opp i lufta. Små, trange og alt for mange trappetrinn. Mens jeg prøvde å komme meg opp i stolen, tenkte jeg på hva gynekologen tenkte mens han såg meg prøve å kave meg opp... hmmm. Det var sikkert ikke noe pent syn. Klumsete Monica, kravende opp i stolen med rumpa bar. Uff... Jeg får frysninger enda av tanken.

Det finnes ikke noe mer usexy enn en gyn-stol! Da jeg endelig har klatra oppi, snu og vend – lagt meg ned, og prøvd å slappet av litt – så får jeg høre: ”Ake deg litt lengre frem med stumpen – enda lenger fram – ikke nok…” Mens jeg aker meg fram og tilbake på den fordømrade benken, ryker alt papiret under. Så løfter sjarmøren høyre bein til øst og det andre til vest.

Så der ligger jeg, naken og skrevende. Føler meg liten. Legen ser på meg og sier ”bare slapp helt av”, før han trekker på seg gummihanskene og begynner å romestere med allskens instrumenter. De aller fleste kvinner vet jo at det ikke er spesielt enkelt å slappe av i en slik situasjon.
Der ligger man og tviholder i håndveska – og først da starter den virkelige moroa….

Moroa med spekulum og rektum og tum og tum og alt annet som klirrer på fatet. Det er bare å knipe igjen, feste blikket i taket og tenke på hva man skal ha til middag senere på dagen.
Legen går i gang med sine undersøkelser og så sier han plutselig: ”Jammen her ser det jo flott ut Monica!”

Jeg løfter hodet og ser litt måpende på ham. Hørte jeg det jeg hørte? Det ser flott ut…??!!
”Ikke bry deg om utsikten, konsentrer deg heller om jobben” svarer jeg kjapt og legger meg ned igjen. Legen smiler, og rister bare litt oppgitt på hodet.

Videre snakker vi om graviditet og barn.
Så tar han frem en ultralyd dings, og begynner å lete etter noe bitte lite barn inne i magen min. Jeg ser ingen ting siden han har snudd skjermen.

Legen blir stille. Jeg kjenner jeg begyner å bli nervøs.
"Oj!" sier´n... "Hva er det?" sier jeg. Han svarer ikke med det første, men begynner isteden å telle: "En, to, tre.... herregud!! FIRE!!" Roper han nærmest ut... Det er rett før jeg besvimer der jeg ligger med beina hver vei. "FIRE?? Fire babyer?" jeg såg det for meg. Mange små Monica-babyer kravlende rundt omkring. Rett før panikken tar meg igjen, sier legen "Slapp av, jeg bare tuller med deg! Det er bare en."

"Puhh...." 

De ser søte, små og uskyldige ut...

Søstrene Monica, Malin og Elisabeth - De ser søte, små og uskyldige ut, men skinnet bedrar.
Mens Monica og Elisabeth var lys og blåøyd, med langt blondt hår. Var Malin høyere, mørkere og blåøyd. Man spøkte fremdeles om at Malin, var postmannen sitt verk. De var totalt forskjellige, selv om noen til slutt påsto å finne en eller annen likhet mellom dem.


Selv om de er søsken, var de gode venninner. De viste det meste om hverandre. Hemmelighetene som ingen andre visste om, men også alle de små uskyldige som de skjulte for foreldrene sine. Vennskapet deres var sterkt fra første stund, -de hadde samme interesser, samme smak, samme humor, samme hobbyer, samme bakgrunn. De kunne fortelle ALT til hverandre, -de kunne le seg halvt ihjel av noe som ingen andre forsto noe av, de kunne gråte sammen, rase, kjefte, le og tøyse, de kunne løse hele verdens problemer på ei natt.


Kjærestene som etterhvert dukket opp fikk finne seg i å komme på andreplass i perioder, samtidig som de betrodde hverandre alt om den nye flammen, spurte hverandre om råd, gråt og søkte trøst om det var nødvendig.


Når de bodde hjemme hos foreldrene sine var det som oftest Malin og Elisabeth som fikk gjennomgå. Monica, ja hun var jo uskyldigheten selv. Det var hverfall det de trodde. Malin og Elisabeth tok skylden av det meste Monica gjorde. Og det var ikke akkurat frivillig fra deres side. Med en gang moren påpekte noen rampestreker, var var Monica snar med å sette opp dådyr øynene sine og si: "Men mamma da, du tror vel ikke at jeg kan finne på å gjøre noe slikt?!" Ja, dermed fikk de skylden igjen. Og Monica kunne komme ustraffet fra det.
Til og med den dag idag er det slik. Monica er foreldrenes lille "gullunge". Og ja, de to andre er familiens ramp. Men det de ikke vet er at Monica, er vel så ille og har gjort mye ugang hun også. Men det får bli hennes lille hemmelighet.


"Så søt du er, så uskyldig..." Foreldrene så på Monica med hodet på skakke, betraktet henne med stolthet i blikket. "Jeg er ikke det, er ikke..." Monica smilte, mens svarene kom bak lukkede lepper. "Så uskyldig og snill...." De la hånden sin over hennes, såg på henne med snille øyne. De skulle bare visst... Monica rynket på nesen, kjente gløden tentes i øynene, og sjarmen slo seg på autopilot. Hun lo på innsiden. "Herregud, dere skulle bare ha vist. Jeg er en ramp, en ulv i fåreklær med lure smil og med en djevel på lur med rampestreker i skapet. Vi får se hva dere gjør når dere oppdager det...."

Snøvær

Ikke for kyllinger!!!!!!!

...sier jeg som er en aldri så liten kylling selv. 

Uansett, sitter her på jobben og prøver å konsentrere meg. 

Det er da ser jeg det; Er det mulig, snøvær?

HA! HÆ?!....Hææææ? Satt der og måpte.. haka ramla ned i gulvet med et dunk og øyan hadde klinket seg fast i vinduet - omtrent slik reaksjon fikk jeg. Alt dette hvite som plutselig datt ned fra himmelen, og la seg pent til rette på bakken i meterhøye stabler. Det ble hvitere og hvitere, og til slutt dukket det opp brøytebiler og små snømenn i hagene til folk. Joda, akk så hyggelig. Det må jeg virkelig si.

Ai ai ai, så har vi det gående igjen, vinteren! Det evige diskusjons momentet, plagen og irritasjonet bak dette fenomenet. Dette skjedde da for noen dager siden...og jo, det faller masse hvitt fra skyene og legger seg til rette på bakken idag også. Og det har blitt liggende!! Alt er hvitt ute, og jeg forbanner den sneen! Det skulle vært sol og sommer hele året, men slik er livet tydligvis ikke. Livet har det med å gjøre hva det selv vil, og ikke hva jeg befaler. Typisk er det ikke?? Det laver ned i bøtter og spann, og avisene og radio spyr ut meldinger om " trafikk-kaos, manglende brøyting". Uansett blir jeg like forbanna når det laver ned. Om jeg hadde vært 10 år ville jeg sett på med glade øyne og et bredt smil, men jeg er ikke 10.

Nå skal jeg snart dra, og siden jeg var i denne kinkige situasjonen, og det først skulle snø. Må jeg bare leve med det. Og si at dette var livet. Mitt ansikt er ikke videre glad i snøflak, som blåser inn i det over tid. Så nå skal jeg kle meg opp som en klassisk togrøver fra den ville vesten, med et digert skjerf som dekker det meste utenom øynene. Det ser ikke trygt ut. Man kan ikke se at det er meg, som befinner inni dette. Bare for å ha sagt det: Jeg tror ikke jeg ville ha møtt på meg selv i en mørk bakgate i det utstyret. 

Eneste lyspunktet med vinteren, er at jeg gleder meg til å leke med jentene mine i snøen. Ser faktisk litt fram til å dra jentene  etter meg på akebrettet, prøve å lære dem og lage snømann osv. Men vinteren trenger jo ikke være så forbarska lang da...

Noen vintersitater tilslutt her:

”Slaps er snø som har hatt en dårlig dag.”

”Du kan ikke skjule dine fotspor når du går på snø.” 

”Snøfnugg er noe av det mest skrøpelige i naturen. Men se hva de makter når de holder sammen!”

”Den første kjærligheten er som den første snøen: Man ser sporene så tydelig.”

”Det finnes optimister som gleder seg til at det skal bli vinter, slik at de kan begynne å glede seg til at det skal bli sommer. ”

”Man kan sette poteter i snøen, men har lite igjen for det.” 

Jeg er en drømmer...

Jeg er en drømmer... det er mange drømmere, noen er det i større grad en andre... Jeg drømmer om alt mulig! Jeg kan høre et ord, og drømme meg vekk. Jeg kan høre en stemme, og drømme om hvordan personen er... Det er helt sykt, men det er deilig... Bare å ha muligheten til å forsvinne inn i en annen verden er en befrielse. Jeg har gjort det mye i det siste...

Hvor drømmer du om å reise hen? Hvis alt var mulig ?
Jeg drømmer om å reise til et sted, der jeg kan smake på regnbuen, skli på en solstråle og falle i måneskinnet, før stjernene tar meg med på en safari til enden av universet... Der kan jeg bli til alle sorger og vonde minner forsvinner... Og at jeg kan le når Pluto springer om kapp med Venus på melkeveien...
Der jeg kan se at Merkur skrur på lyset, og at solen står opp og jeg bader i soloppgangen... Jeg vil se sola le av skyene, som vinden blåser bort...

Dit vil jeg reise, hvis ALT var mulig... 

TIRSDAGER!

I dag er det tirsdag. Tirsdag er ALLTID en møkkadag. Tirsdag er ALLTID verre enn mandager selv når jeg er fyllesyk på mandager. Tirsdag er en fullstendig bortkastet dag. Ikke er det begynnelsen av uka som mandag er, eller midten av uka som onsdag er. Og det er ALTFOR lenge til helg når det BARE er tirsdag. For min del så kunne tirsdag vært fjernet fra hele uka! Det er alltid ekstra fælt å stå opp på morgen på en tirsdag, og hvertfall når det det er D-dagen på jobb!!

Torsdag

JA, så er det torsdag igjen,
Hva er en vanlig torsdag egentlig???

Kanskje å stå opp, spise frokost, gå på skole, treffe venner, spise middag, se på tv og legge seg.. En helt vanlig torsdag for å si det slik... Men ikke her i gården.. For her spises det ikke frokost, her er det ikke skole, her traff man ingen kjente, her er middagen et kapittel for seg, kanskje blir det litt tv-titting?? Legge seg skal man hvertfall, så da har også undertegnedes dag noe vanlig over seg....

Sitter nå ved MACén min og venter at klokka skal gå så jeg kan bli ferdig med dagen og få reise hjem. Torsdag betyr møtedag, masse unødvendige og bortkastede møter som ikke ender om med noe. Har mest lyst og gi beng men torsdagsmøter er pålagt fra øverste hold.

Kom plutselig på noe, går klokken fortere i nedoverbakke enn i oppoverbakke??? Føler minuttviseren raser fra 12 til 6 og kryper opp fra 6 til 12 igjen....... 

Er det mulig å bli mer forvirret?

Jeg er sliten og trøtt og klar for litt avslapning. Er det helg snart? Hm, nei...bare torsdag gitt. Og klokken har akkurat passert 08.10. Grrr...

På kjendisfest

(foto av meg og lillesøsteren min Malin)

Nå skal jeg fortelle om den gangen jeg og to av søstrene mine var på en såkalt kjendis-fest i tigerstaden Oslo.
Turen var ikke planlagt, for vi var på vei til en annen fest. Plutselig såg vi ei lang kø, med "fint" folk som var dressa opp til fingerspissene. Damene var laget av plastikk, og det såg ut som festen var preget av høy silikon og party factor. Uansett, "INN dit det skal vi" sa vi i kor. Vi gikk foran hele køen. Store søsteren min sa så høyt og tydelig: "Slipper du oss inn eller?" Dørvakta: "Hvem er dere? Og står dere i boka??" Og drog frem ei stor bok, med etter hvert så lang liste med kjendis-stamgjester.

Alså, man må være oppført der, for å slippe inn på denne b og c-kjendis festen. Etter mye frem og tilbake, og med ei småsur store søster som til slutt sa: "Jeg gidder ikke å krangle med deg, om å få slippe inn på denne dritt festen!" (på sin Oslo dialekt). Og snur seg til å gå. I det øyeblikket forandrer muskelbunten av en vakt mening: "Joda, kom her dere!" Og slipper oss smilende inn foran den vel så lange køen med små kjendiser.

Jeg gikk inn, og fant meg noe å drikke. Champange selvsagt...Jeg skjønte raskt at jeg var på kjendisfest når følgende samtale fant sted:

Dame: Gratulerer med bok.

Dame 2: Ja, jeg har faktisk fått en reportasje i Magasinet i dag.

Dame: Å, jeg kjøper ikke Dagbladet og VG, så det har jeg ikke sett.

Dame 2: (forsøksvis ironisk) Ikke jeg heller, bare når jeg er der selv.

Dame: Det gjør jeg også. (Lavt, konspiratorisk). Da kjøper jeg til og med Se og hør.

Danset, drakk, snakket med mange mennesker. Nede i kjelleren var det små private bord hvor det sto reservert på. Der satt de største kjendisene, og skålet i den dyreste champangen som fantes i Oslo. Rundt gikk det babes, og matet mennene med druer og jordbær. Mens de fylte opp glassene på ny. Plutselig var det noen som vinket på oss, og ga tegn til at de ville at vi skal sitte hos dem. Der satt vi og pratet med disse kjendisfolka og drakk champange til flere tusen kr flaska.

Folk jeg pratet med syns det var så herlig å snakke med meg. Jeg var vist så åpen, ærlig og ikke ute etter pengene deres, som de andre lykkejegerne. Sannheten var at jeg  knapt viste hvem halvparten av dem var heller.
Samtale:

Han: Skal vi kline nå, eller kan jeg ta meg en snus

Jeg: HVA??

Han: Kline vel!

Jeg: Ehhhhh, NEI. Jeg aldri vil komme til å kline med deg.

Han: What??

Jeg: Bare ta den snusen din du.

Han: Vet du ikke hvem JEG er??

Jeg: Ehhhh, nei. Tror aldri jeg har sett trynet ditt før

Han: "Åhhhhhh, du er så HERLIG!!!" og gir meg en stor klem mens han ler det bort. Og putter snusen opp i leppa.


Samtale 2, en time senere.

Jeg sto ute på dansegulvet og danset. Plutselig kom det en såkalt b eller c kjendis. Jeg aner ikke. Aldri sett han før heller. 
Han: Ehhhhhh, jeg ser du står og danser?!

Jeg: JA?

Han: Ehhhhhh, jeg stikker hjem nå.

Jeg: Javel, samme for meg.

Han: Ehhhhhh, kommer du?

Jeg: HVA??

Han: Ehhhhhh, bli med meg hjem vel.

Jeg: NEI!!

Han: Ehhhhh, men jeg valgte jo deg.

Jeg: Jeg gidder IKKE å bli med deg hjem!!

Han: Ehhhhh, vet du ikke hvem JEG er??

Jeg: NEI!!

Han: (Snur på hælen, og raser avsted. Potte sur.)


Haha, tror ikke han har blitt avvist før. Men så sa jeg til Tommy Sharif at jeg ikke viste hvem han var også. Jeg må inrømme at jeg var litt usikker på hvem dette var også, men kjendis det var han. Dekkselger eller ikke. Det er sikkert noen andre som vil prøve og finne veien til kjendisfester også?  Da leter man seg opp en fiff, og følger etter hvor de går. Det var vel tross alt blant fiffen på Aker Brygge man vil spore opp flesteparten av gjestene som var der på den festen. Selv om vi kanskje har kommet såpass langt i Norge at man ikke trenger å tilhøre noen fiff for å kunne benytte seg av slike tilbud. Jeg kom tross alt inn. 

JEG!! En M-kjendis fra Ålesund.